Sjaman.com – Forumarkiv

Tenkte å ta meg en halv times meditasjon her om dagen.
Det ble mye mer enn det.Da jeg hadde lagt meg tilrette og lot det stå til,
befant jeg meg utenfor huset her jeg bor. Jeg så et rundt hull i bakken og
ble trukket mot det. Og jeg visste bare at jeg skulle ned i hullet, så jeg stupte
nedi det. Jeg ble sugd gjennom en spirallignende tunnel som var myk og glatt.
Tunnellen ble trangere og trangere og tilslutt kom jeg til utgangen, men da var det så trangt at jeg ble presset ut. Det kjentes fysisk vondt. Som å bli klemt ut av en tube.
Jeg "plumpet" ut og landet ved bredden av en innsjø. Jeg var innhyllet i en slags
hinne som jeg måtte kjempe meg ut av. Et voldsomt strev å komme seg ut av dette.
Da jeg endelig klarte å frigjøre meg fra denne "hylsen" ble jeg bedt om å stupe uti
denne innsjøen. Jeg hadde Ikke noe særlig lyst til å gjøre det, da innsjøen så veldig uren ut,
men jeg visste at dette måtte jeg bare gjøre. Så jeg stupte uti og svømte nedover i
sjøen. Etterhvert minnet omgivelsene mer og mer om hvordan et menneske ser ut innvendig.
Alt var i orange/røde/grå fargetoner.
Her stoppet mine oppservasjoner...jeg sovnet og hadde en drøm som karnsje kan
forbindes med denne reisen.

Jeg drømte at jeg skulle flytte til det stedet hvor jeg hadde min oppvekst fra jeg var
8år og til jeg flyttet derifra da jeg var22år.
Jeg skulle flytte inn i et hus som så ut som barndomshjemmet mitt innvendig, men utvendig
var det en helt annen plass(i samme bygda). Jeg planla forandringer både inne og ute.
Så satt jeg plutselig ute sammen med ei kvinne fra samme bygda(aner ikke hvem) og vi satt mellom det huset jeg skulle bo i og et nabohus.
Mens vi satt der kom en liten hund springende til oss (type:putt mæ i lomma).
Etterhvert så jeg at det lå et lite hundefoster i gresset like ved, så jeg tok hunden og
fosteret med meg og skulle levere dem til de som eide dem. Før jeg kom så langt,
tenkte jeg at...det lille fosteret var jo ikke noe å bry seg om, så jeg klemte det ihjel
mellom fingrene.

Etterpå har jeg hatt en fryktelig tung følelse med det jeg gjorde med det fostret.
Føler at det var galt og lurer på om det er noe jeg gjør med meg selv som forårsaker
denne følelsen?
Jeg har vært i en "brytningsfase" nylig, så det kan jo være...

Det ble litt mye det her, men er det noen som kan tolke?


NB! Kom til å huske på hvordan jeg planla forandringene i og rundt huset.
Inne var det veggene i stua som jeg tenkte å kle med panel og døråpningen
ut til gangen skulle gjøres om til en bue.
Ute var det gjerde-stolper av armerings-jern rundt huset. Disse var 
malt i forskjellige farger og jeg var veldig opptatt av at disse
stolpene skulle bort.

Fikk en følelse av at dette er viktig å få med seg...

Jeg har grublet på dette, men har ikke svar til deg, så derfor dytter jeg denne opp.
Kom igjen folkens 

Jeg holder akkurat på med et forsøk på tolkning, er på vei!

Jeg begynner med drømmen din:
Etter en reiseopplevelse med sterke bilder knyttet til fødsel, drømmer du at du flytter til et sted der du altså IKKE ble født, men bodde i en periode under oppveksten. Senere dreper du et foster, mens den lille valpen (som tilsvarer åtteåringen du var da du flyttet til dette stedet) lever og skal returneres til sin eier.
Slik kan drømmen tyde på at du ikke går langt nok tilbake eller dypt nok i deg selv for å forenes med noe grunnleggende i deg. Du selv setter en strek ved å  klemme ihjel fosteret, mens du følger en rasjonaliserende tankegang. Hvalpen, som sansynligvis representerer deg som barn, skal leveres til eieren: det er deg som er eieren, du er på leting etter en del av deg uten å vite det klart. Men drømmen vet. Jeg får opp tanken om en tapt sjelebit ved denne drømmen.
Huset: Huset er blitt forflyttet, fremmedgjort. Du sitter med en fremmed kvinne mellom ditt eget og et ukjent hus. Igjen vil du gjøre forandringer for å hjøre huset mer til ditt, men jeg føler at forandringene ikke griper dypt nok: Panelvegg, en dørkarm, overflateting som ikke rører
ved strukturen eller husets sjel. Du føler at gjerdet må bort, stolpene skriker til deg i mange farger: Det oppfatter du som viktig, og det tror jeg det er! Inngjerdingen, den indre skigard skal byttes.
Dramatiske dette? Sikkert viktig, siden du gikk med en fryktelig  tung følelse etterpå.
Det du drømmer er som et speil for opplevelsen under reisen : D u  var jo et foster, du kjempet deg ut av en hinne - og senere klemmer du ihjel et foster! Slik sett satte reisen igang en prosess som søvnen avbrøt, men drømmen peker på viktigheten av den igangsatte prosessen!
Et mulig aspekt er også at drømmen viser hvor kompleks oppgaven din er, som et slags nødvendig kommentar fra ditt indre til en reise som gikk raskt fremover, men hadde noen motstandselementer i seg...

Det var nå det som kom.

Hmm, intressant!
Jeg føler at du har truffet på noe her.
Og når du beskriver dette med huset, slår det meg plutselig...For å kunne
gjøre de dypliggende forandringene inne i huset (jeg er huset), må gjerdet bort.
Det stenger ute det som er viktig for meg å nå/finne.

Det kan nok stemme at jeg ikke har gått langt eller dypt nok inn i meg selv
for å forenes med dette grunnleggende. Så nå ser jeg klart at det er der jeg må
begynne for å kunne gjøre de viktige forandringene.

Hunting time!
Tid for å jakte på sjelebiter.

Tusen takk,kjære Masha...dette var til stor hjelp.

Jeg hadde ingen peiling da jeg leste beretningen din. Likevel rørtes det noe i meg og noe kom i gang. Forsøker meg nå på et svar:

I går ettermiddag tenkte jeg at kanskje du ble født eller kanskje du våknet. Våknet fra hverdagshypnosen. Til å se din verden som den er. Ikke lenger leve med putt mæ i lomme – erstatninger.


Men jeg var ikke helt fornøyd med tolkningen og skrev derfor ikke svar etter å ha sluttet med jobben. Om natten tok jeg trommen, satte meg i en behagelig lenestol, trommet og forsøkte å reise etter ditt spor.

Reisen begynte som din. Men da jeg stupte i innsjøen kom jeg under vannoverflaten og dypt ned. Det var store steinblokker der, vannet var ikke helt klart og alt var overgrodd med mose og alger. Lyset var mørkegrønt og det hele litt skummelt.

Jeg kom fram til en fjellsprekk. Jeg tenkte at jeg måtte ned i sprekken eller minst hente svaret der. Men sprekken var trang og kantene kvasse. Jeg kom ikke ned. Heller ikke med armen.

Jeg kom videre og tilbake til vannoverflaten. Umiddelbart før jeg dukket opp så jeg to sølfargete fisker svømme inn i sprekken.

Ved bredden var det sol og varmt og jeg forflyttet meg til barnehjemmet ditt og satt der med kvinnen. Hun snakket ikke mye og var helt alvorlig. Jeg ville levere tilbake hunden til eierne. De sa de visste ikke noe om hunden og jeg oppdaget at de hadde utsatt hunden og ikke ville ha den tilbake. Heller ikke fosteret.

Jeg dro tilbake til innsjøen for å hente råd eller svar der (i sprekken). Vannet hadde forandret seg og var blitt lyseblått med vite sprikker. Alt var lysende. Jeg svømte ut for å lete etter sprekken men kunne ikke lenger finde den. Istedetfor var på samme sted et fjell, lyseblått også dette: et isfjell som dro langsomt avsted. Jeg satt ved vannkanten og nøt solen og så var reisen over.

Nå kan du tolke min reise.
Hilsen
Gåååja