Noe presser seg på, det innvaderer tankene og drømmene, uten at jeg får tak i hva det er. I flere dager kjenner jeg kroppen skrike etter hjelp, og skjønner at jeg må søke i det underbevisste for å få svar.
Jeg trommes innover i tåkelandskapet, suges nedover i bergknausene og kastes ut i et havlandskap. Disen ligger over vannet og jeg merker en skikkelse som trer fram fra disen. Et skrekkelig syn, en demon som så svart som det innerste mørke. Han er et skrik som flerrer havet, en indre Stallo som lenge har levd av meg. En sjelebit-eter, som jeg trodde jeg var kvitt. Og nå forstår jeg hva jeg må kjempe mot. Redselen tar kveletak og jeg får ikke puste. Jeg hyler mens Stallo siger leende mot meg, vil danse med meg. Suger seg på, holder meg fast, drar meg ned. Nei, denne gamle dansen skal ikke danses, og jeg skriker etter hjelp..
Inn fra venstre skrider hun inn, Esi - min krigergudinne. Rank og flott, skremmende hvit står hun fremst i båten av glitrende krystall. Jeg kjenner kraften vende tilbake, og henter den store sabelkniven fram fra hjertet. Min Stallo-killer, mitt hjelpemiddel mot det svarteste ødelandet.
Jeg setter kniven i pannen, og fokuserer på Stallo. Han skvetter til, og kler seg om i det blankeste sølv. Gjør seg lekker for meg, og sier med sin mykeste røst at jeg trenger jo ham, at jeg må tenke på alle de gangene han har hjulpet meg.. Brutalt sender jeg kniven mot ham, flerrer av ham sølvdrakten, skjærer og hakker i vilt raseri. Han snerrer og angriper mitt mykeste sted - hjertet. Jeg kjenner at en bit av sjelen dras ut av kroppen, han dukker ned i havet med min halve sjel. Jeg stuper etter til den dypeste bunnen. Nede i gjørmen kjemper vi en kamp for friheten - som jeg vinner! Mens Stallo dør, vender sjelebiten tilbake. Og kniven legger jeg tilbake i hjertet.
Jeg finner fire nydelige skjell. Det første fyller jeg med Stallos blod. I det andre legger jeg skinnet hans. I det tredje får kjøttet hans plass. Tilbake ligger et skjelett, dette kapper jeg opp i små biter. Jeg tar ingen risk på at denne Stalloen skal kunne gjenfødes, derfor må beina skilles fra hverandre. Beina får plass i det siste skjellet.
Opp fra gjørmen kommer en pistrete grå tispe, hun angriper så jeg skjønner det er Stallos hjelper. Hun er svak, så jeg slenger henne inn i tangen, vikler det rundt til hun kveles. Jeg tramper henne ned i gjørma til hun ikke lenger er synlig.
Jeg tar skjellet med blodet og svømmer opp til vannflaten. Der overbringer jeg det til Esi, som smiler og klapper. Jeg dukker ned for å hente resten. Da jeg kommer med skinnet, har Esi fått besøk, av skikkelser som jeg ikke kjenner. De klapper for meg, og jeg kjenner at gleden vokse mens jeg henter neste skjell med kjøttet. I båten er det full fest da jeg kommer tilbake med det matrakterte skjellettet. Mange nye ansikter hilser meg velkommen, og Esi danser sin gudommelige dans for meg mens jeg reiser tilbake i dagsbevissthet og frihet.
Wow sier jeg bare....så for meg hele senaroet, hehe....nesten som jeg var tilskuer. Dette var utrolig å lese. Gratulerer så mye med seieren, å dæven døtte, å modig du var..... 
, dvs. jeg fikk en "oppskrift" på hvordan man kan kvitte seg med en Stallo for evig og alltid. I min reise ble det ikke naturlig å følge "oppskriften" slavisk, men å bruke de hjelpemidlene som jeg hadde tilgjengelig der jeg havnet. Det jeg tror er det aller viktigste når en bekjemper en Stallo, er ritualet ved "begravelsen". Sjelettet MÅ brytes fra hverandre og Stallos hjelper MÅ tilintetgjøres, for at Stalloen ikke skal gjenfødes. Jeg tror vi kan kjempe de samme Stallokampene om igjen og om igjen gjennom hele livet, hvis vi ikke kvitter oss med "sjelettet i skapet". Og jeg er sikker på at denne gamle Stallodjevelen aldri våger seg inn hos meg lenger 
Men nye Stalloer kan selvsagt dukke opp.. 
