Sjaman.com – Forumarkiv

Her kommer en reise som startet med et bilde. Dette bildet dukket opp i hodet mitt en natt for en tid tilbake, og det ville IKKE slippe meg.

Etter turen til Peru har jeg vært gjennom mye. Innvendig. Jeg har fått et helt nytt syn på meg selv, og derigjennom også på andre. Denne reisa er nok et resultat av denne turen. Den er sterk kost, dog. Jeg har sensurert så godt jeg kan, men for å få fram feelingen måtte jeg beholde noe.
Dette har vært en av de mest revolusjonerende reisene jeg har hatt som angår meg selv. Den har gitt meg mye innsikt i hvorfor enkelte ting har vært som de har vært i dette livet. Og den har gitt meg åpning for masse healing 


Reisa starter og jeg ber om hjelp. Ingen kommer. Jeg ber igjen, trygler om det ikke kan komme en hjelper som kan være med meg på denne reisa. Ingen kommer.

”Jeg løper. Jeg er kledt i en kjole, jeg løper over lyngen, jeg er redd. Noen følger etter meg men hver gang jeg snur meg er det ingen å se. Jeg faller og kjenner panikken komme, jeg karrer meg opp på beina igjen og fortsetter den ville flukten gjennom tåka.”

Jeg går usikkert av gårde, vet ikke helt hva jeg skal gjøre eller tro siden ingen hjelpere dukket opp. Jeg bestemmer meg for å bare la det stå til og følger tromma og bildet. Det er mørkt, men ikke mørkere enn at jeg vet jeg kan se det hvis det er noe som dukker opp. Jeg vet jeg er på vei bakover i tiden, bakover i min historie. Bilder fra dette livet dukker opp, som er relevante til det bildet jeg har i hodet og som jeg jakter på. Men for hvert bilde fra dette livet som dukker opp, vet jeg at dette er ikke målet, jeg skal videre.

Plutselig står jeg ved en mur. Jeg vet jeg er i en tid før dette livet, men jeg vet ikke hvor. Muren ser solid ut, men jeg vet at jeg må klare å bryte gjennom den. Jeg tenker at her må man ha klubbe for å klare å slå seg gjennom og dermed har jeg en i hånda. Jeg ser på den og tenker, ”nei, her trengs det noe større..mye større.” Dermed ligger det en diger klubbe på bakken ved siden av meg. ”Jepp”, tenker jeg, ”så stor må den være”. Jeg tar tak for å løfte den, men den rikker seg knapt. Jeg prøver igjen, men må innse at jeg ikke har den kraften som skal til for å løfte den. Jeg vet også at det MÅ være en så stor klubbe for å få laget hull i muren. Fortvilelsen blander seg med frykt og tapper meg for kraft slik art jeg ikke er i stand til å bruke klubba.

Igjen kaller jeg på hjelperne mine, på kraftdyra. Jeg tenker på de store, sterke dragene jeg har og roper på dem, om ikke de kan komme og hjelpe meg. Ingen svarer, ingen kommer.

Jeg tenker at jeg kan gå rundt muren. Jeg går til høyre, men der fortsetter den i det uendelige. Jeg går til venstre, samme der. Så forvandler jeg meg til en ørn og flyr opp, jeg vil fly over muren. Men også i den retningen fortsetter den i det uendelige.

Nå er jeg både fortvilet og desperat. Redd er jeg nok, men jeg vet også at for at frykten skal forsvinne, må jeg klare å komme gjennom. Jeg gyver løs på muren med hender og føtter, skraper negler mot rødbrun teglstein, graver med nakne føtter, tilslutt står jeg og stanger med hodet, gal av frykt og desperasjon.

Plutselig husker jeg noe og stopper opp. Jeg lytter til ordene som kommer, det er Ailos stemme som sakte hvisker, ”husk venn, kjærlighet åpner alle dører”. Jeg blir stående et øyeblikk, blod renner fra pannen og ned i øynene mine, og jeg blir minnet på bildet jeg følger. Jeg tenker, ”er det mulig? Kan det være en dør her?” Jeg tar et par skritt tilbake og fokuserer på den solide muren foran meg. Jeg ser ingen dør. Dessuten, hvordan er det mulig å føle kjærlighet til dette? Så tar jeg meg sammen og begynner å fokusere på kjærlighet. Det blir enklere når det går opp for meg at denne muren har beskyttet meg, at den har vært en venn. Snart aner jeg konturene av en dør litt til høyre. Jeg går dit og fortsetter å kjenne på kjærligheten jeg føler til min venn og beskytter, muren. Jeg ber den om å slippe meg gjennom, for nå er den ferdig med jobben. Den har vært god å ha, men nå trenger jeg den ikke lenger. Døra åpner seg og jeg går gjennom.

På den andre siden er det stupmørkt. Jeg fokuserer oppover og trekker ned lys, såpass at jeg kan se hvor jeg går. Jeg kan sanse at jeg er i nærheten av bildet. Spenningen i kroppen øker i takt med frykten mens jeg sakte går bildet i møte.

Jeg kan høre lyden fra det først, dunkingen når hodet slår i veggen. Klaskende lyder av slag mot bar hud. Jeg føler meg kvalm men fortsetter. Bildet begynner å vise seg, jeg glir opp på siden av det, tør knapt se. Hun ligger naken på ryggen på et bord. En mann står bøyd over henne, det er ingen tvil om hva han gjør. For hver gang han støter inn i henne, dunker hodet hennes inn i veggen med en syk lyd. Han slår henne og knurrer, ”skrik, di hore, skrik”. Men det kommer ingen lyd fra henne. Hodet hennes glir over på siden, mot meg, jeg kan se rett inn i ansiktet hennes. Blodet renner fra flere sår, bobler av blod kommer sakte ut av munnen. Øynene er vidåpne og glassaktige, jeg vet hun er død. Ansiktet jeg ser inn i er mitt.

Det er uvirkelig, samtidig motbydelig og det skremmer vettet av meg. Jeg lurer på hvorfor jeg er her, og hvordan jeg skal kunne hjelpe henne. Jeg har mest lyst til å løpe skrikende vekk fra det hele. Da hører jeg endelig stemmen fra en hjelper, læreren min, han sier at jeg må gå videre, det er mer.. Med det samme han sier det, vet jeg at det er sant, jeg kan føle det og jeg følger den følelsen. Den leder meg videre, sammen med tromma.

Jeg kommer til et sted som best kan beskrives som ”Helvetes forgård”. Jeg vet jeg står midt i noe jævelskap men lyset er svakt, så jeg trekker ned mer lys..masse lys. Lamslått blir jeg stående og se rundt meg. Her er samlet masse kvinner, meg i tidligere liv, frosset i tiden i dette ”rommet”. Alle er livløse, døde. Ingen av dem ser ut til å ha dødd av alderdom..

Sakte og motvillig går jeg bort til en av de livløse skikkelsene. Hun henger etter armene. Jeg betrakter henne mens jeg kjenner kvalmen vokse i magen. Motvillig rekker jeg ut hånda og tar på henne. Idet jeg berører den kalde huden hennes faller jeg inn i et mørke. Så utspilles de siste hendelsene i hennes liv inne i hodet mitt. En brutal voldtekt. Kvalmen er stadig økende. Fort tar jeg hånda bort fra henne.

Langsomt beveger jeg meg rundt i rommet, tar bort på hver enkelt av kvinnen der, og for hver gang får jeg se de siste minuttene, timene, før de døde. Mishandling, vold, voldtekt… Hos noen av dem er det ikke bare så jeg får se det som skjedde, jeg er henne, i hennes kropp. Gjenopplever det som skjedde, åssen det føltes. Jeg føler meg mer og mer nummen innvendig.

Spesielt den ene damens skjebne virker sterkt inn på meg. Da jeg kommer bort til henne står hun oppreist foran meg, hvit..nesten gjennomsiktig er hun. Da jeg tar bort på henne er det som jeg hopper inn i kroppen hennes.

”Smertene er grusomme. En mann står foran meg. Jeg henger etter armene, det gjør vondt overalt, men fremdeles har jeg kampvilje. Mannen holder noe opp men blod og hår som er i øynene mine gjør det vanskelig å se. Han kommer helt inntil meg, stikker set han holder opp mellom bena på meg, presser det oppover. Det brenner av smerte.  Så sier han ”Le av denne, di heks”. Han dytter gjenstanden han holder hardt opp og vrir. Så drar han. Smertene gjør at jeg nesten mister bevisstheten. Langt borte hører jeg plasket av blod i gulvet, kjenner knapt det renner ned beina. Med en kraftanstrengelse ser jeg opp og inn i øynene hans, så ned på det han holder i hendene nå.. Døden kommer som en befrielse.”

Jeg slipper taket i damen og skjønner hvorfor hun er så hvit. Tårene renner nedover ansiktet mitt. Jeg står og ser meg rundt på alle disse fortapte sjeler og føler veldig sterkt at det er noe jeg må gjøre for å hjelpe, for å sette dem fri. Men hva.. Så jeg gjør det enkelt. Sender en bønn opp til Den Store Ånd om at de må bli satt fri og at alt/alle som henger ved også skal frigjøres. Da åpner ”taket” i rommet seg helt, det flommer inn med lys og høyt der oppe er en fløyelsmørk himmel. Så stiger sjelene til kvinnene opp, og alle de som ble påvirket av det som skjedde med dem også, og som stjerneskudd fyller de den vakre himmelen. Følelsen av glede og frihet er enorm, både i og rundt meg.

Så tar jeg fatt på tilbakeveien og på ny kommer jeg til ”bildet” som var årsaken til hele denne reisa. Jeg stopper opp og betrakter henne/meg som ligger der. Jeg går helt borttil henne, lurer på om hun også skal frigjøres som de andre. Da kommer hun plutselig mot meg, hun siger mot meg i lufta, går inn i meg og vi smelter sammen. Jeg er ikke sikker, men har i ettertid en følelse av at jeg fikk tilbake en sjelebit, en kraft.

Inger Lise - du modige menneske.. dette er sterk lesning, men en veldig viktig erfaring for oss andre også..

Hele tiden når jeg leste om reisen din hadde jeg frysninger. Mye frysninger.  Jeg får som regel bare frysninger når noe rører meg sterkt, eller som en bekreftelse på at noe er riktig.

Tusen takk for at du er så sjenerøs og deler så mye av deg selv.

Et forbilde du er, Mrs. Yedi.

...wow sier jeg bare....Inger Lise, sier meg helt enig med Liljee, du er modig så det holder....

Jeg levde meg sånn inn i det du skrev, at jeg til og med kjente kvalmen. Det var nesten så jeg kunne ane den redselen og sjokket du opplevde. å det bare en pytteliten brøkdel. Dette ble så levende for meg.

Nesten så det skremte vannet av meg, å et lite øyeblikk tenkte, jøss, tør jeg være med på å møte slike ting? Er det nå jeg skal bæcke ut? Men....nei, har forstått at mye skal gjenoppleves, det er slik en blir fri fra stengslene vi har, å slik som må til for å komme videre.

All ære til deg vennen...for det du gikk gjennom, å at du holdt ut disse smertene, for å frigjøre disse sjelene. All ære...    

En tøff prosess du gikk igjennom der, og en stor healing for deg vil jeg nok tro. 

Hmmm, bare må spørre jeg assa.....

Tenker så ille på det du opplevde, det hørtes ut som om du nesten var der inne å opplevde dette fysisk, som om du skulle vært der i egen person, om du skjønner.

Dette må ha vært en fryktelig påkjenning, å se disse fæle bildene, samt å faktisk oppleve smertene og denne intense redselen. Å da lurer jeg på, hvordan påvirker disse opplevelsene deg nå?, i ettertid?...Det virker så traumatisk på en måte.

Håper jeg ikke tråkker inn på et følsomt område her, men jeg spør, isteden for å gå og gruble, noe jeg vil komme til å gjøre...

Stoooor klem til tøffe damen.....

Jeg setter stor pris på dette innlegget!

God å få den ut ,tenker jeg.
Skaper mere healende effekt for deg når en først for den ut ,tenker jeg.

Utrolig sterkt og lærerikt...tusen takk!

Jeg har også et par spørsmål til deg, hadde du,i forkant, bestemt deg for at du skulle tilbake
og gjøre noe med disse sjelesårene? Var det derfor du ønsket hjelp?

Grunnen til at jeg la denne reisa inn på sonen, selv om den er veldig personlig, er at jeg føler at kvinnens offerrolle og kvinnens seksualitet har fått veldig lite fokus, både her inne og ellers i sjamanismen.

Mange kvinner sliter med denne rollen. De skal "ofre" seg for mann, barn, samfunnet, sine foreldre osv. Og for de fleste er det utrolig vanskelig, og traumatisk, å komme ut av denne rollen. Særlig fordi de fleste ikke ser at dette mønsteret er noe som er blitt etablert, ikke bare i dette livet, men opp gjennom deres historie gjennom mange generasjoner og gjennom mange liv.

Mennene har vært med på å holde på og forsterke dette mønsteret. En av metodene de har brukt er å "misbruke" eller kue kvinnens seksualkraft. Opp gjennom historien har kvinner blitt seksuelt misbrukt, voldtatt, kjønnslemlestet mm. Mennene har i sin frykt for kvinnens kraft gått så langt at de har demonisert henne.

Jeg sier ikke at det er mannens "feil", jeg påpeker kun et faktum. Kanskje fordi det er en ubalanse mellom kvinnelig og mannlig energi i verden. Hvordan og hvorfor denne ubalansen oppsto vet jeg ikke, men jeg tror ikke at det bare er mannen som er med å opprettholde den. Vi kvinner er nok også med på det i aller høyeste grad, dessverre.

Kira, på ditt spørsmål om reisemålet var bestemt på forhånd, er svaret nei. Jeg hadde bedt om hjelp, ja. Men hadde egentlig ingen klar tanke om hva det var jeg trengte hjelp til. Jeg var i en situasjon som var ganske uutholdelig, der jeg hele tiden gikk med følelsen av ikke å være bra nok, hverken som mor, som healer, som kvinne eller som menneske. Mine motiver ble stadig mistenkeliggjort, det samme med min ærlighet og min integritet. Det var utrolig sårende, jeg tok selvfølgelig alt personlig  Etter å ha gått gjennom en prossess der jeg etterhvert innså at grunnen til at jeg ble såret, var fordi det berørte mine sår. Hvis jeg ikke hadde disse sårene, ville jeg heller ikke vært mottakelig for nye.

Derfor ba jeg Den Store Ånd om hjelp, og det bildet dukket opp som startet hele reisa. Hvor jeg skulle visste jeg ikke, jeg fulgte kun energien i bildet.Hadde jeg visst på forhånd hva som skulle skje, hadde jeg vel feiga ut 


Silva, på spørsmålet om jeg opplevde det fysisk, ja. Noe av det, bl a med "den hvite damen" opplevde jeg fysisk. Det VAR traumatisk og etter trommereisa følte jeg meg fysisk syk, jeg gråt. Men jeg tror at det var viktig å oppleve det så sterkt. Realismen i de vonde opplevelsene er med på å forsterke realismen i forløsningen.

Jeg er hverken tøffing eller Jedi, bare et lite menneske på veien. Og jeg deler min opplevelse med dere fordi jeg føler at den ikke er unik.

Og det er ikke sikkert at de innsiktene jeg har fått så langt av denne opplevelsen er endelige. Prosessen med å fordøye og lære holder fortsatt på.

Takk for svar.
Tøft eller ikke, vil tro at man iallefall blir en god del "tøffere" etter en slik oppvask.
Lykke til videre som mor, healer, kvinne og menneske.

Takk for svar Inger Lise 

Dette er så avgjort en skikkelig oppvask med seg selv. Å takk for at du med dette setter fokus på alle de lidelsene kvinner opp igjennom alle år, har blitt satt ut for OG satt seg ut for. 

Du er tøff, Snuppa mi 

Stolt av deg 

Elin

Det finnes en del innlegg her på sonen som gjør sterkt inntrykk på meg, fortellinger som jeg bare må lese om og om igjen.

Det kreves mot og indre styrke av en spesiell karakter for å klare å uttrykke seg på en slik måte du har gjort her Inger Lise, du setter et vell av følelser i sving hos meg.

Takk 

Takk Cenobit. Og det kreves spesielle menn for å svare i denne tråden (tror jeg)...men spesielle menn er det jo fullt av her inne 

Det var en gripende og  sterk historie, og modig av deg å gjennomføre reisa, og modig å fortelle om det. Jeg tror det kan være givende for kvinnelige lesere, at man kan kjenne seg igjen i det med offerrolle osv. Og er det slik at vi har flere liv, så har sannsynligvis mennene her opplevd det samme, da vi både har vært menn og kvinner i tidligere liv.



Mvh Stridshjelp

[quote="Inger Lise"]
Grunnen til at jeg la denne reisa inn på sonen, selv om den er veldig personlig, er at jeg føler at kvinnens offerrolle og kvinnens seksualitet har fått veldig lite fokus, både her inne og ellers i sjamanismen.

Fikk ikke redigeringen til slik jeg ønsket, her kommer altså svaret på sitatet ovenfor:

Ja, det er mye å bearbeide her, og også mye kraft som venter på å bli tatt i bruk.

Hva er det som er blitt kuet, hvordan så kvinnen ut før offerrollen fikk innpass?
Vi har tilgang til positive arketyper i oss som peker i en annerledes retning og kan bidra til forløsning. Å møte denne kvinnen i deg kan også kreve mot, og reisen overskrider andre tabuer enn de beskrevet ovenfor.


Jeg slettet resten av innlegget den 17.nov.

Sterk opplevelse,Inger Lise!
På en måte tok du litt støyten for meg og mitt også.
Slik kan ord virke..

Æ  syns det va en utrolig reise Inger Lise, og flott fortalt.  Særlig med tanke på overskriften i fortellingen din. Du e jo ett fantastisk menneske, og sterk, iallfall sånn som æ kjenner deg. Kansje ikke så rart, etter dine opplevelser.

Det gleder meg å se at det jeg deler med dere kan gi dere også noe.

Masha, det du forteller om er utrolig interressant. Det ga meg en ny synsvinkel, noe nytt å jobbe med og mot. Håper du kan og vil dele mer med oss etter hvert. Takk 

Takk for din sterke historie Inger Lise. Den er viktig.  Den er vår.  Den er også min. Kvinnens offer opp i gjennom historien -jeg har kjent det i min kropp, mitt sinn. Det berører meg sterkt. Det er så viktig å frigi. Takk for en fantastisk jobb og et stort mot.

Det er såååååååååå ufattelig viktig at vi alle totalt aksepterer kvinnen i oss og utenfor oss til det fulle!! Dette er sånn jeg ser det den største delen av healingen til den kollektive psyken i årene framover og det er viktig at både menn og kvinner deltar i dette healing arbeidet. Menn må gi plass til kvinnen i og utenfor seg og kvinnen må jobbe for å slutte å identifisere seg med dette kollektive arret i menneskets psyke. Flott og jææævlig tøft av deg Inger Lise å jobbe med dette.