Sjaman.com – Forumarkiv

I dag vandret jeg i mitt indre helvete.
På en pussig måte opplevde jeg det som om øynene mine ble utvidet innvendig, nesten som en lyskaster som søkte i dette totale mørke. For å få hjelp til å se, hadde jeg en flammende ild fremfor meg. Noen holdt denne ilden uten at jeg kunne se hvem det var. Veggene minte om jord, dekket av tykk heslig gjørme. Jeg hørte rop fra fordreide stemmer, det dukket da opp merkelige skapninger. Det hang lik på veggene, møtte på skjeletter som kom gående mot meg.

Jeg ble trukket til en grop i bakken, som gikk i en bue nedover. Langt der nede så jeg et grønt skjær, jeg gikk sakte nedover. Jeg fikk fysisk vondt i hjertet, og lurte en stund på om jeg skulle snu, men nysgjerrig som jeg er fortsatte jeg videre. Det tok sin tid, for jeg måtte stavre over alle steinene. Jorden på veggen, virket mer tørr her.
Jeg kom endelig ned, og fikk se en derformert mann som slepte de små benan etter seg. Skuldrene var overdimensjonerte, her vandret også skjelett rundt. Så fikk jeg vite at dette har jeg skapt selv, slik har jeg skapt min indre verden. Det fortalte min samehjelper som dukket opp.

Jeg fikk øye på en åpning i veggen der nede, med et kraftig gitter foran seg. Innenfor der satt en liten jente og puslet for seg selv, i en sandkasse. Hun virket likegyldig til verden omkring seg. Hun hadde tegnet en sirkel rundt seg, der i sandkassen.  Liksom for å markere avstand. En ulv satt i et hjørne, ulven så litt oppgitt ut.
Jeg prøvde å godsnakke med jenta, prøvde å sende kjærlighet ut i fra mitt hjerte. Det ble kastet tilbake av en usynlig isvegg.
Ingenting nyttet, hun her er en pokker så sta sjelebit. For jeg antar hun er det.
Jeg ga opp. Jeg konkluderte med at jeg ikke har nok kjærlighet i mitt hjerte til å rive ned gitteret.
Sånn er det bare.

Du må ikke gi opp, Fønix. Oppsøk denne lille jenta på ny. Neste gang blir annerledes.
Prøv igjen...og igjen...og igjen...helt til du endelig kommer igjennom.
For det er jeg sikker på at du til slutt gjør.

Lykke til neste gang!

Medrivende fortalt, alt gjenskapes for mitt indre øye. ja, prøv mere..og vit at siden du har skildret opplevelsen så bra, så finnes det nå andre som kan dele noe av denne verden med deg.  jeg skal prøve å snakke til jentungen også ,,, god natt!

Kjære Fønix. Gi ikke opp. Kjærligheten har du, ubegrenset av den. Jobb videre, åpne opp for å føle mer og mer av den. Og som Masha sier, vi deler denne verdenen med deg, vi er med og hjelper deg 

Klem 

Æ tenke at det bare e en dum liten sjelebit 

Et Vietnamesisk Ordtak sier at; Mot menneskers dumhet kjemper selv gudene forgjeves.

Og siden vi her snakker om en ynkelig liten sjelebit så tenker jeg at det løser seg fordi -

Det finnes ingen begrensninger for menneskesinnet unntatt de som vi selv anerkjenner.

Hva som helst et menneskes sinn kan tenke ut og tro på, kan det også utrette.


"The fool" 

Takk for det dere, skal ikke gi opp. Litt forundret over at det skulle være så vanskelig, men det går seg nok til.
Cenobit: ja ho e nok dum, og sta 

Æ veit ikkje om den e sta, æ tenke - mere redd og dum som tror at det å gjemme seg i ditt innerste helvete var smart.
Men no som du vet hvor du skal, så e det bare å gyve i vei - du e ikkje aleina 

Kansje du ikke skal kalle ho dum og sta, men ta ho for det ho e, en liten redd jente.
Finn en annen innfallsvinkel for å komme i kontakt med ho. Spør ho ka ho trenger feks.
Lykke til

For en sterk historie.Jeg leser den ene etter den andre her idag.

Er det frigjøringen og integreringen som utføresnå,tro?

Stå på,kjære Fønix. Kjærlighetens kraft er alt vi har.

"Perle":

Kjærlighetens kraft er alt vi har.

Og med den kommer man langt 

Jeg finner alltid denne jenta nede i en mørk kjeller, eller en grotte. Hun har vært inne i en høy borg, som jeg ikke fikk slippe inn i tidligere. Nå virker det som jeg har kommet på innsiden av denne borgen, så det er håp.

Stå på Tullsjura.. Du har det som trengs, kjærligheten er du full av.....ting tar litt tid bare..

Hilsen utålmodigheta sjæl.....

Takk for det pokatrollet 

En sterk historie Fønix! Jeg har hørt at det noen ganger er lettere å få andre til å hente hjem sjelebiter. Har du prøvd det?

Min erfaring er at sjelebiter ofte har forsvunnet i en situasjon der de ikke har blitt akseptert. Hvis det er slik at "hun" forsvant i en slik situasjon, kan det kanskje være noe i deg som heller ikke nå fullt ut klarer å akseptere henne? Da er det vanskelig å overbevise "henne" om at forholdene er endret til det bedre. Men en utenforstående sjelehenter vil ikke ha disse sperrene for å kunne overtale "henne".

Og etterpå kommer jobben din med å integrere/akseptere "henne"

Jeg har en plan  Jeg har nettopp vært på en helvetes reise. Ja, historien har fått sitt navn. Men helvete det er jo skapt av de kristne. Derfor er helvete for meg rett og slett å gå inn i mørket, ned i moder jord, som på en trommereise. Og hva som kommer ut av det? Latter og glede - lettelse.
Hemmeligheten er hos mor Ayahuasca.  Kjærlighet har vi alle. Det er bare å tørre å åpne døren på vid gap.