Jeg setter på tromme cd og legger meg på sofaen.
Trommingen tar til og jeg lytter. En varm vind kommer feiende, og jeg blir dratt med.
Så er jeg i skogen, snøen knaser under mine føtter mens jeg går. Jeg går nølende rundt, helt til jeg kommer til en bred sti. Der ser jeg bjørnespor, har bjørnen vært og vandret her i snøen. Skal ikke den ligge i dvale nå?
Jeg kjenner en søt blomsterduft komme sivende. Blomsterduft nå som det er vinter?
Nei, dette går ikke, jeg må legge bort min logiske sans og heller bare ta i mot det som kommer.
Jeg bestemmer meg for å følge bjørnesporene som går i en bue langt der fremme.
Mens jeg går kjenner jeg en ram lukt, det er nok bjørnens duft jeg kjenner. Det er også som om jeg hører prustingen til bjørnen, her den har gått. Jeg ser ikke særlig klart, aner bare så vidt skogen rundt meg, men luktesansen er av ypperste kvalitet. I det virkelige liv, er det dårlig stelt med det, så her jeg går i bjørnesporene er jeg fascinert over denne sansen.
Brått titter et ulveøye rett inn i mitt venstre øye, så en stund blir jeg litt satt ut av dette.
Til slutt får jeg øye på hulen, nå er synet blitt bedre for jeg ser hulen veldig godt. Den er større enn jeg hadde forestilt meg. Den er såpass stor at jeg kan gå inn, uten å bøye meg noe særlig.
Inne i hulen blir jeg stående i stummende mørke. Jeg ser ingenting. Det gjør meg engstelig, og jeg nekter å gå videre innover. Jeg akter å stå her på stedet hvil.
En varm glød begynner å lyse opp veggene i hulen, og jeg ser et bål bak meg til venstre. En kvinne sitter der ved bålet.
Nei, tenk der dukker den joikende mannen opp fremfor meg. Han smiler blidt til meg. Ansiktet hans er virkelig som solen selv, det skinner med en egen glød. Jeg blir glad, da er jeg ikke alene. Mannen tar til å joike, han joiker i samme rytme som trommingen.
Jeg hører en prusting og aner en stor skygge i hulen. Jeg snur meg sakte og ser rett inn i gapet til en bjørn. Den står på to ben. Jeg må ærlig innrømme at bjørnen ikke ser noe særlig glad ut over mitt besøk.
Jeg antok at bjørnen ville gi meg en skikkelig bjørneklem når jeg kom på besøk og aldri slippe taket i meg. Det var det jeg innbilte meg.
Denne bjørnen eier ikke manerer. Man står ikke og brøler truende til ei dame. Nå er bjørnen skikkelig rasende, og dytter meg ned på bakken. Den tramper på meg med sine svære labber. Brystkassen tåler ikke trampingen, for nå knuses knoklene, huff for en lyd. Jeg må ha vært borte en stund, for jeg våkner med at bjørnen snuser på brystet mitt. Den virker vennlig nå, ser i grunnen veldig fornøyd ut.
Plutselig virker jeg annerledes i kroppen, jeg virker liten. Jeg ligger i en komse, mens bjørnen tusler rundt. Kvinnen kommer og tar til å nynne, mens hun ser smilende ned på meg. Bålet knitrer og skinner med en sterk oransje farge. Mannen titter opp i komsen, mens han holder frem en tromme. Midt på trommen kan jeg se et bjørnehode, selve skinnet er rødlig farget.
De pusler rundt meg, og jeg blir døsig. Bjørnen løfter opp komsa og begynner å bysse på den.
Det er beroligende. Jeg har helt til nå kjent en iskulde i brystkassa, som har strålt ned til magen. Den begynner å avta, jeg sovner nesten.
Så er jeg utenfor hulen i min normale kroppstørrelse. Men mine føtter er totalt forandret.
På den ene foten har jeg en bjørnelabb og på den andre en ulvefot. Jeg prøver forsiktig å gå, mens jeg ser undrende på føttene mine.
Trommen svever fremfor meg i løse luften, med bjørnemotivet veldig klart.
Jeg tar til og følge trommen, der den flyr sakte gjennom luften. Vi passerer en hvit rein som står i skog kanten og ser på oss.
Jeg ser en mørk skygge over meg, og hører bjørnens prusting i ryggen. Det gjør meg trygg.
Trommen tar meg med til ei elv, jeg løper langs elven til jeg ser en elvebåt. Jeg går opp i båten, og har fått den joikende mannen som passasjer.
Det er sommer der vi nå sitter i båten. Jeg ser bjørnen på andre siden av elven, med trommen ved sin side.
Nå hører jeg trommen kaller, det er tid for å reise tilbake.
seeeee, du gikk inn jo...tullsjura
For en fantastisk reise, for en vidunderlig opplevelse. Denne knusende bjørneklemmen er deg alt forunt.
Du skrivcer det så vakkert, at jeg faktisk var der, i en stakket stund..
Vel, takk for at du deler...å *keep on going*
Iiiihaaaaaaaa......
I det ene øyeblikket knuser han kroppen din og i det neste tar han vare på deg som om du skulle vært en bamse unge. jeg hadde en lignende opplevelse for litt siden når jeg reiste. Under en reise så skulle jeg gjøre ett rituale for å prøve å bli kvitt en besettelse. Jeg var sammen med kraftdyret mitt og vi var ved ett lite åpent område rundt ett bål. Rundt oss er skog med bjørke trær som står lent over oss. de danner en sirkel rundt oss og man kan alltid kan se himmelen. Det er alltid natt på dette stedet. Stedet har jeg fått vite er åndenes skog, som jeg kan gjøre ritualer i. Back to the story 
Jeg skjønte ikke helt hva jeg skulle gjøre, så kraftdyret mitt hopper opp, begynner å skrike ett kraftskrik og hamrer løs på brystkassen min. Han slår meg åpen og river ut ett ribbein. Jeg blei ganske paff der jeg satt, men kom meg raskt over det. Han ba meg bryte beinet for å bryte fortryllelsen besettelsen har over meg og kaste resten på bålet. Etter dette sa han at en del av kroppen min trengs å byttes ut, så det skal vi gjøre bit for bit. Min tolkning av dette er at jeg har blitt sterkt påvirket av vår tids levemåte, dvs materialisme. Jeg trenger da å bytte ut det gamle, med noe nytt. 