Kjære Elvira.
Jeg er ikke en akademiker, mer en mytepoet og en crazy søker på min vei, og fra den begynnelsesløse fortsettelsen som heter nå ytrer jeg meg til omverdenen i bredest mulig forstand, og særlig til andre som aner de er fast i eller på vei ut av det sedvanlige livsprosjektet, om hypnosen og reglene er definert og indusert av foreldre, akademikere, politikk eller juss.
Sett i en samfunnsammenheng er mye av denne arven god og nødvendig, som en samfunnsstruktur, som fellesverdier og kjøreregler som institusjoner har å holde seg til. Men når det kommer til det enkelte menneskes utfoldelse, kan det å være innenfor disse idealene og denne arven bli for smått. Desverre er det sjelden vare i den norske kulturen å finne normerende forbilder for en annen livsstil. Det vi ikke har må vi skape i oss selv.
Jeg ser åpenheten som et verktøy på veien, dvs. åpenhet som en forutsetning som må til for å utvikle evnen til å uttrykke seg og å kommunisere. Jeg er altså ikke av dem som vil holde erfaringer hemmelig. Snarere er jeg blant dem som vi at vi må arbeide mer med våre erfaringer for å formulere dem som godt som mulig, for så ut fra det å kunne stille nye spørsmål, og kommer videre med ny undring og anelse.
Det som vi kan dele, bær vi dele så langt vi kan, særlig om vi kan se mønsteret bak, se selve erfaringsveien, se metodene eller det som kan være visdommens tradisjon.
Denne utforskningen er for min del "det store bevissthetprosjektet", der psykisk og åndelig eller erkjennelsesmessig materiale løftes fra det ubevisste, inn på symbolplanet og inn i rasjonalitet. Det er som tre trappetrinn. Jeg har blitt klar over dem gjennom egne erfarianger med sjamanisme og med det å reflektere over mine erfaringer og å uttrykke mine refleksjoner.
Når nytt materiale blir bevisstgjordt og oppleves i sansene og kommer inn i rasjonaliteteen for første gang, virker det som jomfruelig og verdifullt materiale, som en visjon av det hellige, og kan resulterer i overveldende takknemlighet og indre rikdom.
For meg vil det si at man får del i den indre skatten og det i den grad og i det omfang man kan motta den. Erfaraingen blir noe dyrebart som man vil beskytte. Det kan føre til at man vil ha den for seg selv og ikke vil dele den med andre. I perioder kan sikkert det være bra, for en slik tid kan gi den nye erkjennelsen næring fra anelse og fantasi, så den kan vokse.
Men problemet kommer når man klynger seg til dette, og gjør skatten til en absolutt visom, ssom en visjon for alle tider, meislet inn i tiden fra evigheten, som skriften på Moses sine steintavler.
Og med tiden kan en frigjørende visjson bli et stengsel, som overtas av "den skriftlærde" i det aindre, den delen av personligheten som holder orden på rett og galt.
Da kan visjonen bli et stengsel. For de fleste av oss vokser fra visjoner som dette. Vi søker nye. Vi trenger egentlig nye hele tiden. Hver dag. Hver time I hvert åndedrett.
For meg er det slik. Visjonens innhold trenger ikke å være det eneste saliggjørende. Like viktig er energien. Kroppen tar imot energien. Det skjer som i instinktene. Men sinnet er ikke instinktivt, det er påvirket av mange tusenvis av forhold og utsagn ogh normerende påstander, som kalles verdier og valg og som skaper tankemønstre som hele tiden arbeider og prøver å tilpasse en hellig opplevelse til det foreliggende.
En visjon kan virke som en tilpasning til det hellige, slik at den hellige kraften kan komme til uttrykk i oss. Jo mer vi kan nivilere oss, jo mer kompatible vi blir, derst mer kan vi leve i øyeblikket og i pakt med den store plan. Men hele vår høyt verdsatte personlighet, vårt ego står i veien og dype erfaringer og visjoner kan tjene som en høyt verdsattg egopynt.
Den store plan er kraften som drar oss mot bestemmelsen, som er oppvkningen til øyeblikket. Gud arbeider hele tiden. Frelsen skjer hvert sekund. Det er opplysningens gnist eller prinsipp som får oss til å lete og søke oss ut over familiens og kulturens forståelser og verdier gjennom meditasjon, bønn, sjelereiser og ekstase.
Ekstasens dør er stillhet. Samme stillheten er også i vill tromming.
Vi søkere holder fast på gårsdagens visjoner og fortidens forståelse, holder det hellig, deler ikke, slipper ikke, men dyrker det som var.
Dette skjer godt understøttet av vestens verdier, egoisme, kontroll og utbytting. Å grabbe mest mulig penger til seg selv er for meg tegnet på åndelig fattigdom.
De fleste visjoner er forresten ganske små. Jeg sier det av egen erfaring. Da jeg fant mitt første kraftdyr, trodde jeg at jeg hadde hele løsningen. Det hadde jeg også. Men tolkningen min var så liten. Og lenge klamret jeg med til den første forståelsen. Det var utfordrende og provoserende å høre fra andre mer erfarne søkere at bak denne visjonen lå univers etter univers og ventet på sin utfoldelse.
Frøets mål er frøet, som TGromman har sagt. Men i mellom tiden må frøet få gå hele syklusen. Blomsten er utilfreds så lenge den ikke blomstrer.
Om du møtere Buddha på din vei, skyv ham til side. Gå videre.
Det utsagnet syntes jeg var provoserende da jeg hørte det for første gang, for om noe slik kunne sksje ville jeg helst falle ned for hans føtter og få høre sannheten og bli vist den eneste og sanne veien. Jeg var en begynner da. Jeg tok utsagnet for bokstavelig. Den gangen led jeg under større mangler enn nå, hadde også mer rusk i øynene.
Jeg tror mange opplever det som om de møter kraften fra Den ene i sine visjoner og derfor lager et tempel rundt det og stopper opp der. Slik dyrker man illusjonen om å ha nådd målet.
Mytologiens mål er å oppheve seg selv. Ekstasens dør er stillhet, at det ikke finnes stemmer der, ikke lyd. Det er en dør inn i motsattheten til det jordiske, ut av den trettende og velkjente jegmegfølelsen til det som er det ukjente, det å ikkevite og ikkeeie og ikke kunne holde i hånde.
Svelg det eller ikke nå, for det skjer uansett, før eller seinere.
Man må dele. Det er en metode. Gjennom det bearbeider vi en sinnstendens, nemlig å klynge seg til det eksisterende og kjente. Å gi bort visjonene er altså en vei.
Men for å dele må man kunne uttrykke visjonen, formulere i den i ord. Derfor tror jeg det er viktig for en selv og også for andre.
En av mine motivasjoner bak disse sidene er verdien av å uttrykke seg.
Gode ord er frø. Ved å dele sprer man frø. Å gjøre noe annet enn å er dovenskap, kapitalistisk åndelighet eller mistillit til Gud.
AKKURAT HER KAN DET OPPSTÅ ET DILEMMA.
Alle tradisjoner har trinn. Noe man sier på ett trinn, holdes skjult i et annet. For en lærer står det ikke i motsetning til åpenhet. Det gir en fremgangsmåte tilpasset de man har i sirkelen, og har ikke noe med hemmelighetskremmeri å gjøre. Jeg vet dette av egern erfariang, og også egen sur erfaring, for jeg har mange ganger kjent på kroppen den lammende avgrunnen som oppstår om jeg forteller "alt jeg vet" til en gruppe av begynnere.
Et begynnersinn trenger en veiledning og en åpnende erfaring. En som har holdt på lenge trenger noe annet for å komme videre. Slik er det i alle fag. Det nytter ikke å komme med en avansert ligning og forvente at en nybegynner skal forstå skjønnheten og elegansen i løsningen.
Tilslutt: Når jeg leser de mange og gode innleggene her, skjønner jeg ikke de som mener at vi ikke skal ytre oss og dele våre erfaringer. Er ikke mye av det som er skrevet her uttrykk for visdom? Er det ikke en gave? Er det ikke en stemme her som sjelden ellers finner et sted å ytre seg?
Jeg takker alle for innleggene ... og la oss fortsette å holde ilden levende.
Så Elvira, velkommen tilbake med dine lekne, frimodige og lyse innlegg.
Beste hilsen Ailo Gaup
Du skriver: "AKKURAT HER KAN DET OPPSTÅ ET DILEMMA.
Alle tradisjoner har trinn. Noe man sier på ett trinn, holdes skjult i et annet. For en lærer står det ikke i motsetning til åpenhet. Det gir en fremgangsmåte tilpasset de man har i sirkelen, og har ikke noe med hemmelighetskremmeri å gjøre."
Vi fortalte heller ikke vores børn, der var ved at lære at kravle, - at de ville komme til at løbe; efter de har lært at gå....
Men jeg tror heller ikke det har så meget med hemmelighedskremmeri at gøre, men at personen skal gøres parat til at tage det næste kridt.
Vi åbner jo heller julegaven før juleaften, - for så bliver vi skuffet juleaften.
Elvira, min ven, søg efter det i livet, du synes opfylder dine normer og værdier, lyt til dit hjerte og lad tiden arbejde med dig.
Hilsen Shamanen