Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg går ned til elva. Nedstemt og tung i hele systemet. Frisk luft hjelper alltid, og elva har alltid virket på meg.

Jeg setter meg på et av favorittstedene. I lufta over herjer ravner som vanlig. De holder hus på en åskam på andre siden. Jeg legger meg bakover og hviler hele kroppen mot Moderen. Forsøker å slappe av og få hjelp av natur og elementer, slik at ny styrke kan komme.

Mens jeg ligger der blir jeg oppmerksom på et innvendig bilde av en mann. En jeg har sett en rekke ganger etter at vi flyttet hit. Kledd i skinnklær og denne gangen ser jeg han har en lue med hodet til en mår på toppen. Hver gang jeg har sett han har jeg tenkt at det er en beboer fra tidligere tider. En jeger/samler, en trollkyndig sådan. En som vokter over området her. Magen sier "bronsealder" og "500-tallet" (men er det bronsealderen?)

Jeg er ikke opptatt av om dette er "ekte" eller "fantasi". Det er berikende og interessant uansett. Mine indre sanser er moderate, noen glimt er det jeg må nøye meg med. Så forsøker jeg å spørre om han kan gi et "tegn" på at det ikke "bare er fantasi"...."Send et dyr hit, eller en fugl" maser jeg.
En setning kommer til meg: "Se, nå skal jeg blåse på vannet!"

Jeg kikker på vannet, det renner svagt og stille, isen dominerer fortsatt. Jeg må le og humre for meg sjøl, ser ikke en eneste tegn til krusning på overflaten foran meg. Litt vind i ansiktet får meg til å filosofere over at tegnet for "ånd" og "luft" er det samme i runerekka. Etter et lite minutt eller så hører jeg noen kraftige brakelyder og vannmengden øker betraktelig. Endel is lenger opp har løsna og nå strømmer det ti eller tjue ganger mer og fortere enn bare sekunder før...
Det føles som om det rennende vannet renser meg, og tar med litt av mitt gruff på veien.

Oppstemt og glad tusler jeg hjem.

Det må ha vært en fin opplevelse for deg. Så er det levende skrevet

jeg er en fersking - blir like overrasket over magien i naturen hver gang.
det demrer for meg - naturen er svaret på alle spørsmål.
eller bedre: en implisitt del av alle sannferdige svar.
illusjonen om at vi kan omgå den må dø. vi er en del av naturen.
det er absolutt første forutsetning for å vite noe som helst.
glemmer man det er man allerede på villspor
kaos og forvirring rår
mennesket er natur, svarene fins i og nær naturen.

jeg bøyer meg for moder jord! 

En fin beskrivelse av et spesielt øyeblikk.
Ja, vi er natur, og naturen er ånd. Der ligger alle svar, og den beste healing.

(Oh - æ lengte etter å leve mer naturnært...!!)

"torstein":

Magen sier "bronsealder" og "500-tallet" (men er det bronsealderen?)

Hvis du mener 500-tallet e. Kr. så var bronsealderen slutt tusen år før det, og du er i folkevandringstiden. Se:
http://no.wikipedia.org/wiki/Bronsealder
http://no.wikipedia.org/wiki/Bronsealderen_i_Norge
http://no.wikipedia.org/wiki/Folkevandringstiden
http://no.wikipedia.org/wiki/Folkevandringstiden_(Norge)

Og da er vi på den tid hvorfra da jeg fant en korsformet bronsespenne, se:
http://sjaman.com/index.php?option=com_ ... 3#msg34803

Den var antagelig kommet til tomta våres med et lass jord omtrent fra der du går dine turer. Kanskje mannen du ser savner spennen — eller ho som bar den? Spennen er forresten avbildet to ganger i to forskjellige bind av Vefsn Bygdebok, hvis du undres på hvordan den ser ut.

En mye fin og interessant beskrivelse av en stund i moder jords fang, med en bekreftelse om en kontakt, du har... og alltid kommer å ha.

Takk Torstein! 

Ja, naturen "løfter" en opp! Og du er en inspirasjon! 

Takk for svar, alle sammen!

Og takk for disse opplysningene Passopp!

Utrolig fascinerende at den bronsespennen du fant kan ha opprinnelse fra dette området.

   

"Mine indre sanser er moderate, noen glimt er det jeg må nøye meg med" sier torstein.

Er det denne ydmyke holdningen som gjør at du ser mannen og får tegn, som en gave?

Spennande møte!
Kanskje hadde denne mannen fra fortiden? samme følelse som deg ein gong han gikk ned mot elva?

Hei Torstein!
Jeg liker din beretning.

Bort fra vårt bilde av den yttre verdens krav og forventninger,
bort fra bildet av oss selv.
Inn i naturen, stillheten og de indre bildene.
Inn i landskapet hvor våre innerste drømmer manifesteres.
Inn i Saivo.
Velkommen hjem.

Gormii