Dessverre må jeg holde denne posten i en egosentrert stil, med masse "jeg", "meg" og "mitt", for denne fortellingen handler om meg. Jeg håper imidlertid ikke at mine intensjoner er å blåse opp egot mitt ennu mere, for til tider finner jeg det nærmest kvalmende svulstig. Det kan man leve med, leseren får bare snu seg om det blir for mye.
Min opprinnelige intensjon med å komme her, og komme her, kan ha vært at jeg mente jeg trengte ekstra kraft, fordi jeg har kjempet mot ei voldsom overmakt de seneste 5-6 årene, og det har tatt hardt på. Jeg har i den anledning måtte føre 7-8 sivile rettsaker, og det er ikke ting det dreier seg om. Etter de første 2-3 saken forsvant gulvet under beina mine, men jeg har verdens beste intensjoner med dette, og det holder meg i gang, og gjør at jeg orker.
Også mitt magiske univers raknet, og jeg ble 30 år eldre på etpar år, så jeg behøvde fornyet kraft,. Likeså å tenne livsgnisten i meg selv igjen, og finne veier til harmoni i det private helvetet mitt. Så jeg begynte å søke i dybden av meg selv, etter metoder som kunne hjelpe meg å tenne ilden, og således gjenopprette kontakten med meg selv igjen.
De magiske teknikkene jeg kjenner til fra før av, har tildels vært fine tricks å kunne, og har tilrettelagt for vekst, men jeg har egentlig ikke blitt noe lykkeligere menneske, sterkere kanskje. Så det var nødvendig å finne andre veier.
Jeg er nordfra, blanding av norsk, same, kven og romvesen for alt jeg vet. I allefall har jeg to kulturarver. To slike kan være vel så godt som ingen, for man havner lett mellom to stoler. I hvertfall, det norske, det norøne aspektet har jeg ivaretatt svært godt, det var også mere tilgjengelig for meg. Men jeg har også savnet, og lenge tenkt på å utvikle den andre siden av min arv, den samiske. Mine besteforeldre snakket samisk og finsk hjemme i Lyngen, når barna ikke skulle forstå. Og noen ganger kom slekta til bestemor, klassiske fjellfinner på besøk til oss, i all hovedsak er det min referansebakgrunn fra oppveksten.
En ting er at jeg fysisk genetisk antaglig har flere ikkesamiske forfedre enn samiske, men allikevel er det slik at i henhold til empirisk genetikk, at foreksempel to brødre, av samme foreldre, hvorav en er same, den andre ikke, kan den ene godt være same genetisk, mens den andre slettes ikke behøver å være det. Jeg viser til paraller påvist i Erteblomtmodellen, og den med sorte og hvite høns. Men genetikerne er klare på det. Så jeg kan for den saks skyld godt være mere same genetisk, enn min far, kanskje til og med enn min bestemor. Selv om jeg har ikke samisk mor og såvidt jeg vet intet samisk fra den siden. Nå har jo det jo vært genetisk utveksling på nordkalotten i uminnelige tider, så det finnes antagelig ei heller noen "renrasede" samer, ettersom samene har innflydelser fra mange andre stammer.
Jeg ser tildels klassisk samisk ut og, liten og mørk, og samer antar uten videre at jeg er same. Som enslags instinktiv gjenkjennelse.
En annen ting er hva man føler seg som. Min verdensanskuelse og min personlighet, en mystiker av natur, er slettes ikke mye norsk. Også min ånd, har vært en villmannsånd, sålenge jeg husker, en opprører som krever å få tråkke egne stier, og som vanskelig passer inn i dette samfunnets konformiteter. Jeg kjenner flere som meg, slike bastarder, begavde tusenkunstnere, ville ånder og eventyrere, som ikke innfinner seg helt med firkantsamfunnet, men er fulle av påfunn og egne løsninger, og insisterer på å gå egne veier helt ut, selv om det er ville veier eller blindveier.
Så jeg ventet å finne ennu mere magiske teknikker som kunne juice meg opp litt. Men det jeg istedet til min store overraskelse fant, var nøkler en hel kosmologi, og som også gav rom for å skape sin egen kosmologi, det har jeg forsåvidt fra før av, men det er en porsess i stadig utvikling. Et helhetlig system, ikke bare som trolldomsmetoder, men metoder til personlighetsutviklig og åndelig evolusjon. Jeg hadde ingen ide om at det var såpass. Og når jeg studerer det, finner jeg det på svært mange vis høyere, klarere og vel så potent som noen som helst religion eller mystiske systemer. Og jeg er forholdsvis velstudert på området.
Klart at det inspirerer.
For å tilnærme meg det aspektet av meg selv, satte jeg så igang å veve, og å flette meg inn i samisk/sjamanske anskuelser og forbindelser. Jeg begynte å oppsøke samisk kunst, og samiske kunstnere. Begynte å lytte til joik, og begynte å prøve å lære meg å "joike" selv. Riktignok så chanter jeg på et vis som kan minne om joik, men det er jo egentlig antakelig ikke joik, selv om det kanskje til tider spiller på noe av de samme prinsipper.
For meg er det etslags urspråk, men det er en kunst, og tar tid å utvikle. Men jeg har joiket sammen med andre i naturen, I Lyngen, og besynderlig var det, at trærne og naturen joiket med. Så jeg skal lære meg joik, men jeg har fått flere og eller andre intensjoner med det. Ja, jeg har til og med vært så freidig at jeg har "joiket" på en offentlig scene, og ingen av de samene som var der har noensinne klaget over joiken min, snare tvert imot, kjente joikere heiv seg på, sikkert mest for å gi meg fødselshjelp.
Er tilogmed invitert til å joike i Spikersuppa på Lørdag, men det blir for frekkt, jeg har såpass respekt for den kunsten, at jeg kan ikke bare begynne å opptre for hundrevis av mennesker, under dekke av å skulle representere samisk kulturarv således, til det er jeg nok for fersk, jeg har jo egentlig ikke peiling på hva joik dreier seg om. Selv om jeg chanter på et arketypisk urspråk, og ifletter det suggestive setninger. Vakkert og kraftfullt høres det ofte ut som uansett. Og jeg eier ikke sjenanse sånn sett, jeg vet hva jeg skulle ha gjort, men tror nok jeg spiser litt mere graut først. kanskje neste år.Ja,ja, sånn kan det være å være hemningsløs og stor i kjeften.
For å bøte på alt det der, kommer jeg nærmere og næremere det å få laget meg ei kofte, det vil hjelpe på å avdekke de aspektene som ligger der latente i meg. Jeg har til og med skaffet meg Sametingets velsignelse til å lage meg og bære kofte, kan man si. Dette er ikke en fiks ide, men noe jeg lenge har lurt på. Nå våger jeg det.
Jeg tar også meg selv i å stadig vurdere å melde meg på et samisk språkkurs til høsten, jeg har også fått de beste anbefalinger til å gjøre det. Ikke usannsynlig at det blir sånn. Og en av grunnene, er at den arven gjør meg mektig stolte hver gang jeg avdekker for meg nye og ukjente aspekter av den. Det er musikere, malere, forfattere og sjamaner, synes pinade som det er kunstnere hele gjengen. Helt vilt, jeg er rystet.
Nå kan det jo synes noe søkt å nærmest "bli same" på "sine gamle dager", jeg hadde aldri forestilt meg et slikt livsløp. men det ligger jo latent i meg, så det er ikke noe oppkonstuert, og ikke noe forsøk på kulturtyveri heller. Det er allikevel en nokså besynderlig vei. En annen ting..johoo, dæven så mye flotte damer, og med sans for spiritualitet, det i seg selv er jo nok til å konvertere til samedom...Voj-voj..
Et av de neste tiltakene blir såledeså ta kontakt med hun som er linken til min samiske herkomst og få noe mere informasjon om den slekta. Ja, jeg er nokså systemstisk og somler ikke mye heller, men det tar tid. Og livet er en transformasjonsprosess uansett, så hvorfor ikke bevisst og villet, på samme måte som man f.eks lager en skulptur. Jeg velger det kanskje egentlig ikke selv heller, det er som ei bro som ligger foran meg, og jeg vil over avgrunnen. Men jeg hadde ingen ide om dette her.
Ja,ja, det kan synes som om jeg er på bærtur, eller på viddene, og da skulle jeg jo være i mitt rette element.
Jeg er allikevel fortsatt kontroversiell, ingen grunn til å sage av hornene mine heller.
Jeg har også bevisst søkt å flette meg inn sosialt, for å oppnå enslags konstant og også ubevisst flyt av impulser, jamnfør telepatisk eller intuitiv læring. Og jeg er således i ferd med å oppdage den andre kulturarven min. Og den jeg har både fått og gitt blåveiser for, så det holder. Jeg har betalt for det, jeg vil nyte fruktene av det og. For de er feite og fine. Jeg er litt mellom to stoler, men der skal kunstferdigheten få bygge ei bro. Og broa er jo faktisk der allerede...
Helt vilt, spør du meg....
(godt bilde!)
Men han fikk Brigade Rossos beveggrunner til å gå som et lys opp for meg, men det er historie nu. Passè... For ordens skyld, jeg er ikke utagerende politisk, i hvert fall ikke i nihilistisk forstand.