Jeg skal fortelle om en indre reise
til mitt vakreste sted.
Jeg gikk dit for å være i ro.
Ordene er vanskelig å finne.
De er i et rom mellom kroppens klarhet og uttrykets naturlige frihet.
En plass inni meg holder jeg fast.
Jeg vet hvor det er.
Men det er en annen historie
som viste seg i dagene etterpå.
Der
Ved havet
i lyden av krusningene
i skinnende uendelighet
uten skille mellom himmel og jord
satt du
ved min bålplass i fjærsteinene.
Helt uforberedt
på å møte deg
-som vesnet
jeg lenge har følt ville gjøre meg syk og ta mitt liv
om jeg ikke fulgte dets instrukser.
Det er deg.
Du er vesnet!
som vil oppsluke meg
hvis jeg snur ryggen til deg.
Overraskelsen får meg spontant
til å følge kroppens impulser
inn i en kvinnes dans.
Det står om liv
deg eller meg.
Danser,
kjenner den svake seigheten i kroppen,kvalmen.
Danser,
følger bevegelsene til
"den som aldri hevder styrke".
Et offer for utilstrekkeligheten
på bekostning av min tilstedeværelse i kroppen.
Du er i midten
følger min bevegelse med hele din kropp.
Klar til å oppsluke min energi.
Jeg vil ikke,
vil ikke
undrekaste meg en makt.
Pluttselig er jeg en kvinne i komaga.
Ei som måtte følge et system
som fratok kvinnene mulighet til å la ungene være en del av sin naturlige kultur.
Jeg kjenner fortvilelsen.
For en sorg
over å måtte la barna miste sin rettmessige arv
for å overleve selv.
-Jeg blir så sint!
Hvordan kunne noen tro at
ei "fornorskning" skulle kunne gi en større helhet?!
Hvordan kunne være inkluderende,- under tvang,
når man blir fratatt sitt fotfeste?
Hva er det som vet best?
Som å bli infisert av en sykdom det er lettest å være passiv til,
få døyvet symptomene av "de som vet best"
-og overleve.
Nei,du får ikke ta meg!
Jeg vil ikke lenger bli gjort
ufri og verdiløs
for å overleve i "diktaturet"
som krever min energi!
Kjenner virkningen fra diktaturets arv inni meg.
Mekanismene som får meg til å reagere som "vesnet" ønsker,
for at det fortsatt skal kunne regjere etter en makt struktur,
et system som opprettholdes av offer.
Ordene fra drømmen om foreningen
med Fidel Castro der han sier,
-"kreativitet er viktig, kultur er viktig!"
Jeg klapper han på kneet og sier, "jeg forstår"
Ja,nå så.
Jeg lar ikke den lille jenta undersøke verden,
-på sin måte,med sin helhet.
Jeg lar hennes mulighet til å utforske sin egen natur dø i meg.
Som en diktator som dreper sine borgere,
-jeg orker ikke svik,
og lar ordene få fortelle historien.
Jeg danser
følger bevegelsene til samekvinnen som vugger et barn.
Du er rolig.
Et skrekkslagent vitne
bak taushetens dør
måtte puste gjennom sugerør
-ut,forbi universet
for å kunne bevare nærheten og kjærligheten
til mennesker jeg har fått den fysiske overlevelsen fra.
Og nå deg!
Jeg har følt,kjent i kroppen hvor åpen og "hjertelig" jeg ble nær deg,
hvor fritt jeg kunne puste.
Allikevel begynte jeg å legge merke til
strammingene rundt munnen og at hjerte ikke fikk luft.
En følelse av å kveles,
jeg ikke ville være ved.
Hvorfor du!
Visst,sånn er det!
Jeg undrekaster meg mine følelser for deg.
Akkurat som jeg underkaster meg et system
der det er lettere for "kvinnen" å ta liv,-for å beskytte seg selv,
enn å ta vare på helheten i livet.
Jeg vil ikke mer,
orker ikke mer av denne "drepingen"
ved å ta liv av en del av meg selv.
Vil ikke la meg bli "befruktet" av den ytre "usynlige arven" som gjør
at jeg fortsetter å føde offer for å opprettholde et diktatur system inni meg.
Jeg ønsker ta vare på liv som er gitt!
Sorgen er stor.
Gravplassen fyller mitt ansikt.
Offrene for den delen av arven
som gjør at jeg vendte meg utover,
vold
nedlatenhet
forrakt
fordømmelse
kritisering.
En skjult holdning stråler ut
"jeg vet best",
for å slippe å se,
-ligger i en åpen grav i mitt ansikt.
For å slippe å ta i mot
den delen av meg som ble bærer av den "mørke arv".
Barndommens demon ble synlig gjennom
en del av mine følelser
jeg fødte om og om igjen,
som en forstyrrelse jeg ikke kom meg unna.
Akkurat nå hadde det vært lettest å avfeid kroppens underliggende
bevegelser,følelser og bilder med å si "jeg er syk, influensa".
og døyvet symptomene med å gjøre deg til min "gud",fiende eller frykt der ute i den
virkelige verden,
og latt deg bli en del av den usynlige arven jeg underkaster meg.
Jeg kan ikke
frykten for din makt er for stor.
Gravplassen er full!
Den mørke arven har et lys i seg ,
-og det lyset villeder meg,
til å produsere offer som hengir seg til mitt indre system som "vet best".
Nettopp fordi det finnes et lys der.
"overlevelsen" har et lys i seg .
Et sterkt blendende lys.
Det er så vidt bena holder meg oppe,
hvert steg gjør meg skrekkelig kvalm.
Jeg ser
jeg henga meg til deg i mitt indre,du berørte meg med samme kraft som
mitt indre system var bygd opp av.
Det føltes godt, som du ble en del av min frie pust.
Ikke dette vesnet jeg ikke kom meg unna
uten å velge en fysisk død.
Døden,en veiviser.
Jeg kjenner det,som å bli spist opp fra innsiden.
Jeg kjemper kampen for å ta tilbake hele min kropp.
Det er så lett å følge ytre systemer, være i energien som gir den letteste flyt utover.
Være en som blir berørt,eller ikke-berørt og allikevel være med i systemet som sier,"det er beste er å være produktiv".
Gi det man blir berørt av,eller "satt til å produsere", men systemet vil bare ha det synlige gode!
Noe annet er en "feil" ,en "mangel",en "terror trussel" som må bekjempes.
Hvor blir "det andre" av?
Det som ikke kan bekjempes fordi det er der, som en usynlig arv vi prøver å bekjempe på yttersiden.
"Noen" later som de vet best,gjør som om den usynlige arven ikke finnes ved å si "ta et grep ,gå til angrep på det som er hindret for egen utfoldelse ved å gjøre/produsere/gi,
eller,- gå til krig,- for de utvikler et våpen vi har"
Det er vel det samme det,bare vi vender oss utover.
Gir av vår livskraft,istede for av overfloden.
Tar i bruk den maskuline kraft som bærer en usynlig kvinnelig arv.
Et "diktatur" system opprettholdes.
Til hvilken hensikt?
Hva er oppdraget?
Hva driver oppdraget?
Hva gir jeg?
Hva tar jeg i mot?
Jeg danser
følelser
hendelser
personer
instinkt
skapelsen av vesnet på min innside.
Et vesen som trengte energi fra de som var svakere for å eksistere.
Det fikk vesnet...som i naturen
der eter den sterke det som er svakere.
Bare at nå,inni meg, skapte jeg alle delene selv
Og lot noen på yttersiden være energien jeg tok skapelsen fra,
som jeg lot dø inni meg for at vesnet skulle overleve.
Akkurat som vesnet ble min kraft/mulighet til å overleve.
Nå ønsker jeg å være i livet,
lære å ta vare på liv!
På yttersiden og inni meg.
Jeg danser
-stegene til en kvinne i rituel dans.
Kjenner kroppens naturlige sensualitet og livskraft,
åpen og hjertelig.
Du kommer i mot meg,
våre blikk møtes.
Du setter deg ned ytterst i sirkelen,framoverlent,
med hender som prøver å skjule din gråt.
Jeg setter meg ved siden av deg,
stryker deg varsomt og medfølende over ryggen.
Ingen ord
bare tilstedeværelse
før jeg reiser meg og går.
Opp på fjellet til bålplassen der.
Strekker armene ut,opp
hører ungene komme stormende,
mamma,mamma!
Fortsatt jobber dette skjulte skygge aspektet i meg. En renselse med snørr og tårer. Graver skal lukkes og forlates. Det er tungt.
Og tenk,nå er det ikke lenger en selvfølge at kisten senkes i begravelser! Den blir stående så det skal være lettere for folk å forlate den døde....Jeg blir så sint...Enn så lenge..
Kanskje "gråtekoner" har noe for seg...
Marie
Dette var sterk lesing - Fantakstisk skrevet
takk skal du ha
RITA
