Vi opplever vel alltid en eller gang i livet at ”det jeg nå står overfor er sterkere enn meg”.
Jeg har noen ganger opplevd det når jeg er ute i naturen.
På en av turene mine skulle jeg over en stri elv. Jeg var alene, det var en dags marsj
til folk og sekken var tung.
Der elva var striest var det også smalest, og der ville jeg prøve meg.
Jeg klatret ned et lite berg, merket at vanndråper som ble pisket opp av elva
hadde gjort berget glatt. Halvveis nede brølte elva mot meg, jeg planla å komme
til kanten og hoppe over fra en liten hylle nederst.
Plutselig glapp den ene foten, jeg balanserte så vidt med sekken, den andre foten
sto støtt, men skalv.
Forsiktig la jeg hendene på berget, og innså i det øyeblikket at nå kunne det gå galt.
Det fòr et senario gjennom hodet, at elva var kald og stri, sekken tung og jeg var for svak.
Jeg bøyde hodet, så på elva, den fosset, brølte, jeg var 30 cm unna, med bare ett ben i balanse.
Brølet av elva og det hvite skummet fra vannet i høy fart ble i ett med meg.
Alt i meg sanset styrken jeg sto overfor, ørene fikk dotter av brølet, blikket var frosset fast
i den hvite elva, sjela mi var naken og sårbar.
Om jeg pustet? Nei, det minnes jeg ikke.
Jeg minnes bare at jeg målte krefter med noe som var større enn meg.
Noe jeg ikke kunne argumentere med, eller kjøpslå med. Der jeg sto tok jeg beslutningen om
å la stoltheten fare. Om å ikke ta den letteste veien, jeg forsto at jeg måtte opp til vannet
på fjellet, gå rundt det der oppe for å komme forbi.
Når jeg hadde sett på kartet virket elva så liten, bare en strek, pytt-pytt, den kommer jeg over!
Det var ikke kartet som var feil, det var min forståelse av kartet, av naturen
det skulle avbilde, som var feil.
Samtidig som jeg sto der, så vidt i balanse, nøt jeg situasjonen.
Jeg hadde fått en utfordring jeg måtte takle, jeg måtte takle redselen og den faktum
at jeg måtte bruke alle krefter på å snu, på å få beina opp, finne balansen
i det glatte berget og klatre tilbake.
Jeg var i dialog med vann som brølte mot meg,
som hadde en utømmelig kilde,
som endatil kunne kreve mitt liv for min stolthet og latskap.
Veien opp igjen besto av små skritt.
Redselen ga meg fornuft, inni meg oversatte jeg brølet fra elva til å støtte meg oppover.
Grunnen til at redselen blandet seg med nytelse var at nå priset jeg livet.
Når hendene tok tak i lyngen oppe på kanten hadde jeg fått livet i gave.
Etterpå satt jeg lenge ved elva, pratet med den, og takket for at jeg fått kjenne livets puls.
Resten av dagene jeg var på tur var jeg i ett med elementene, jeg så dypt ned i jorda,
langt inn i fjellet, langt ned i vannet, høyt opp i universet og jeg kjente at alt var større enn meg.
Stillheten overbemannet meg,
et reinsdyr stoppet opp, hilste
uten å nøle svarte jeg og
vi gikk videre hver vår vei
Nuntia, vandret uten hud
