Hvirvelvind
Etter mange døgn med dypdykk i egen kloakk, ba jeg tynt om nåde, dette greier jeg ikke mer. Jeg vandrer opp på fjellet og kneler foran Juksakka en gang til. Stolt sitter den ville buegudinnen på sin tronstol. Hun rekker meg en kniv og sier at det er jeg selv som må kjempe denne kampen til ende. Med kniven i hånd vandrer jeg ned mot valplassen med de fire sorte grytene.
Det er stille, det er øde. Men plutselig blåser det opp. Ut av et vindkast hopper et svart beist fram. Rovdyret overfaller meg og presser meg ned i bakken. Jeg prøver fortvilet å få inn noen hugg med kniven, i dyrets rygg. Da tar dyret og låser begge mine hender i sine labber fast i bakken. Jeg er hjelpesløs, jeg er overmannet, gjennom tårer ser jeg villdyrkjeftens gale flir over meg og jeg innser at slaget er tapt. Jeg lukker øynene og noe i meg reiser langt avsted.
Men da dyret har fått nok av meg, merker jeg at det løsner taket. Jeg åler meg bort fra det, reiser meg opp og finner min kniv og tenker at jeg har ikke mer å tape nå, mitt liv er jo ødelagt allikevel. Jeg legger all frykt tilside og begynner å hugge dyret i ryggen. Jeg får mer kraft etterhvert, nå flerrer jeg buken opp, river løs innmat og tarmer, flår skinnet av og skjærer kjøttet fra beina. Jeg hiver de forskjellige delene i de fire sorte grytene og tenner opp ild under dem. Når det har kokt lenge og vel, heller jeg alt ut på bakken.Da kommer Juksakka vandrende ned fra sin hellige bjerkelund. Hun legger seg ned, som forrige gang, og slurper alt i seg.
Etterpå ber hun meg om å gni de fire sorte grytene rene. Men jeg ser på mine hender, de er innsmurt av blod og skitt, og jeg sier til henne at det kan jeg ikke gjøre. Da tar Juksakka tak i sin draktkant, og med den tørker hun mine hender rene. Hun river av en stoffbit og rekker meg den og sier; gå nå og fullfør din jobb. Når grytene skinner som pureste gull, snur jeg meg og takker gudinnen. Hun smiler og nikker, vender seg om og går opp mot fjellet.
Jeg vandrer nedover, gjennom lyng og fjellkratt, ned mot vannet der jeg har badet før. Det er mørkt, i måneskinn og stjerneglans tenner jeg et bål. Jeg kler av meg mine skitne, blodstenkte klær og hiver de på flammene. Med ett er min kraftsten, en bergkrystall, i min hånd, og jeg tenker; nå skal jeg rense oss begge. Jeg stuper uti det mørke, kjølende fjellvann. Det er herlig, det er svalende, det er rensende. Jeg blir fylt med glede der jeg svømmer omkring. Da jeg vasser i land, ser jeg at det ligger silkestoff i forskjellige farger på bakken. Jeg er litt usikker på hvilket klede jeg skal velge, men jeg faller til slutt for det blå. Jeg hyller meg inn i silkestoffet, en stille vind fyller meg og jeg begynner å danse. Vinden synger i meg og jeg begynner å snurre rundt og rundt, det blå silkestoffet snurrer med.
Plutselig letter jeg, som en hvirvelvind flyr jeg opp i det uendelige blå, jeg danser mellom stjernene! Men det er en formålsløs dans, jeg blir til slutt trett og lander på en fjelltopp. Der står Juksakka. Du må fly opp blant stjernene en gang til, men nå skal du få med deg kraftgaver fra meg, sier hun. Med ett har jeg en slange rundt livet, to slanger snor seg nedover mine armer, med hodet stikkende frem fra mine hender. Jeg begynner å snurre igjen, jeg er inne i en tornado, jeg løftes opp og plupp, så sitter jeg i Karlsvognen. Men jeg har ikke rast og ro til å sitte stille, jeg letter og flyr mellom stjernene.
Da får jeg for meg at jeg skal redde noen tapte barnesjeler der nede på jorden. Med ormegapene fylt av stjernestøv sirkler jeg inn to hus tett i tett, det ene gult, det andre blått. I det gule huset, i sin seng finner jeg en fireåring. Hun har grått seg i søvn. Ormene blåser stjernestøv inn i henne. Hun setter seg opp og begynner å joike, en healende joik fyller rommet. Jeg forlater henne og flyr inn i det blå huset. Der ligger det en ensom og redd åtteåring, som tror at blodet i hennes årer er forgiftet. Ormene blåser igjen sitt stjernestøv over en fortapt, livredd sjel.Min oppmerksomhet fanger opp noen lyder fra naborommet, en tenåring som ikke greier å slå seg til ro. Sint som en tyrk, men ikke en lyd fra henne, unntatt en radio på full styrke, med dundrende musikk som strømmer ut fra høytaleren. Ormene åpner sitt gap og freser stjernestøv over henne, til hun roer seg ned. Fjerne minner strømmer på, det er en jeg har glemt. En tyveåring som det ikke var rom for i de to husene. I et stort, stort, hvitt hus like ved har hun gjemt seg, øverst i et kvistværelse. Med billakk er det sprayet forferdelige bilder på veggene, i orange, lilla og svart. Bilder som minner om jordens undergang. Selv ligger hun på en enorm seng, som nesten fyller halve rommet. Ensom og forlatt ligger hun der og leser i sine bøker. Hun leser om estetikk, om filosofi, hun leser romaner og poesi. Midt i selvhat og selvdestruksjon, drømmer hun seg bort. Hun drømmer seg bortenfor blåne, bortenfor denne verden, hun har gitt opp seg selv og velger tornerosesøvn fremfor kamp. En siste gang åpner ormene sitt gap og som med et stormkast blåser de sitt stjernestøv over henne. De blåser og blåser helt til hun våkner fra sin dype søvn.
Hun ser på meg og brått innser jeg, hun er jo meg. Hva skal jeg gjøre? De andre fortapte barnesjelene var jo også meg. Kan jeg huse alt dette i min gamle, trette kropp? En joikende fireåring, ja. En livredd åtteåring, ja. Men hva med en trassig, opprørsk femtenåring og en bortdrømt tyveåring? Plutselig kjenner jeg bergkrystallen i min hånd. Jeg løfter den opp mot takvinduet, der hvor morgensolens lys strømmer inn. Da ser jeg, dypt der inne i krystallen skinner det et regnbuelys. Jeg er med ett tilbake i et annet land, der jeg våknet opp fra min første natt og så, ut gjennom vinduet, vakre fjell i tåke og regn. Der foran meg skinte en regnbue og jeg tenkte; dette er mitt nye hjem, mitt åndelige hjem. Da bestemmer jeg meg, det får bære eller briste, jeg tar dem alle inn i min kropp. De sliter meg hit og dit, ulike viljer, ulike behov.
Men nå er det bestemt, dette skal jeg greie, en dag skal de ulike sjelebitene forenes. Med bergkrystallen i hjertet, letter jeg en gang til. Jeg flyr inn over Tibet, mot Palden Lhamos hjem, jeg vil takke henne som har fylt meg med sin kraft. Jeg lander nedenfor et fjellpass, legger meg flat og prostrerer opp og deretter ned mot Dalai Lamas tronstol. En ærefrykt fyller meg, tør jeg se opp? Sakte løfter jeg hodet, åpner øynene og ser inn i et ufattelig sterkt lys. Under lyset blinker gudinnens innsjø i blått og gull, jeg flyr inn i lyset og ser rett ned i innsjøen. Der i dypet ser jeg et melkehvitt palass. Min bergkrystall flytter seg fra mitt hjerte og ut i min hånd. Jeg stuper ned i innsjøen, jeg vil gi min krystall til gudinnen. Der i det iskalde dyp, da jeg forsiktig skal legge min bergkrystall i hennes palass, fylles det med dirrende kraft et regnbuelys inn i min sten. Og Palden Lhamos stemme lyder i mitt øre, ta stenen tilbake i ditt hjerte, fly opp fra min innsjø, opp i luften, der vil du møte en annen kraft, en annen hjelper. Visdomssinnet har du fått fra meg, nå må du også gå medfølelsens vei. Jeg trekkes opp fra sjøens dyp, opp i luften og inn i Mahakalas favn. Han fyller meg med "pure bliss", jeg blir hel, jeg er endelig meg selv.
Shri
Likte godt de stjernestøv-fresende Orme.
Jajajaja.
For en reise! 