Jeg kan erindre følelsen som barn - å ha en direkte link til kjærlighetskilden.
Barnet er ikke spesielt vakkert, men hun tror hun er det. Fordi hun er så elsket fra kilden,
puterer dette ut i omverdenen som et overskudd. Hun trenger ikke å forsvare hvem hun er,
for hun er perfekt. Det handler ikke om stort ego, for alle er perfekt for dette barnet.
Alt kan tilgis, kilden har nok til alle.
Så kommer livets realiteter inn. Barnet ser at slik er det ikke for alle,
noen mangler denne linken til kjærlighetskilden. I det oppstår det uperfekte,
kritikk, jantelov og uskylden forsvinner. Gradvis smuldrer linken opp, blir et tapt minne, et savn.
Og søken etter substitutter for å dekke dette savnet. En let etter bekreftelse fra andre, for å være elsket.
En forelskelse kan gi noe av den samme følelsen. Det kan føles som en direkte link til kjærlighetskilden,
Jeg er elsket, Jeg elsker! Overskuddet pipler ut til omverdenen, og man blir v a k k e r.
Selv om man ikke er videre begavet med det fra naturens side.
Finnes det noe vakrere enn mennesker som eier kjærligheten?
Har du lagt merke til hvor godt det er å være sammen med slike mennesker?
Jeg hørte her om dagen at, statistisk sett, varer en forelskelse i 7 mnd.
Dvs ingen tilstand å satse på, for å være i kontakt med kjærlighetskilden.
Om man da ikke vil fly fra blomst til blomst, hele livet.
Som et ekko fra meg selv eller andre har jeg ofte hørt:
«Jeg er uheldig i kjærligheten, alle mine forhold tar slutt»
«Jeg får ikke til kjærligheten, jeg er for rar til at noen kan elske meg»
«Min barndom var kjærlighetsløs» etc. ...
som om kjærlighet er noe som styres av bare andre,
en skjebne det ikke går an å gjøre noe med.
Er det sant - eller var det bare linken til kilden som er slitt av?
Det måtte en dramatisk hendelse til, før jeg får en anelse av hva som er
Den Store Kjærligheten for meg.
Det er natt, jeg ligger på sofaen, i rommet ved siden av ligger min 3 år gamle datter.
Vi er alene, hun er fullstendig avhengig av meg.
Noen dager tidligere har jeg fått beskjed om at det er en kreftsvulst som vokser i magen min.
Jeg har store smerter, jeg kan kjenne hvordan magen vokser. Jeg blir redd for at svulsten skal sprekke, nå!
Hva med barnet da, innelåst med en død, blodig mor? Jeg prøver å reise meg, for å ringe etter hjelp.
Men jeg er helt lammet, det eneste som fungerer er tankene.
Jeg reiser inn i sinnet, nedover, oppover, skriker i panikk etter hjelp.
Der og da, får jeg kontakt med kjærlighetskilden igjen.
Den flommer i hele meg, bølger og putrer, så det gjør meg helt ør av lykke.
Smertene avtar og jeg vet at alt går bra.
Dette er min store kjærlighet.
Men det ligger en forpliktelse for meg i denne tilstanden.
Jeg må tenke som barnet med en voksens innsikt.
Tilgivelse, og ikke minst dette:
Det er bare ved å slippe taket i alt forsvar for å være den jeg er,
at jeg bli usårbar for omgivelsene.
Da kan jeg elske og bli elsket betingelsesløst.
Det er min prossess akkurat nå, for linken kan repareres. Tror nå jeg da.
