Sjaman.com – Forumarkiv

For fire år siden skulle jeg få lov til å være med på min første trommereise. Jeg var vettskremt, men gleda meg som bare det. Er til tider så pysete og redd for å stikke meg fram, og kan ikke forstå hvorfor alle tilsynelatende er så trygge.
Da trommereisen skulle begynne la jeg meg ned med jakke over hodet. Hadde jo fått en grei forklaring på hvordan det skulle gjøres, og jeg hadde min egen inngang.  Trommingen starta og jeg var klar. Ingenting skjedde, jeg bare hang fast her når jeg prøvde å reise ned. Jeg stressa som bare juling, for jeg ville og, men det nytta ikke.  Jaja, fant ut at jeg får legge meg ned å høre på tromma da. Den lyden er jo så vakker, og avslappende, og jeg visste jeg ville få en ny mulighet en annen gang.

I det jeg er så rolig at jeg gir f.. skjer det.. jeg blir sugd nedover.. det er trapper, som en vindeltrapp som går rundt og rundt.. Jeg lurer på om det noengang kommer til å stanse. Endelig er jeg nede, og får tillatelse til å gå gjennom døren og inn i en annen verden.

Det er tjukk tåke og jeg ser ingenting. Alt er helt kompakt, ingen lyder, ingenting.  Jeg går forsiktig fremover, redd for å snuble på veien. Kan så vidt se mine egne føtter. Gresset er vått, men ikke kaldt. Temperaturen er behagelig. Det er godt å kjenne på stillheten der jeg forsiktig beveger meg framover. Trommingen høres bare som en svak rytme langt borte.
Jeg hører klukking, og kommer til en bekk. Lurer på hva jeg skal gjøre nå, for jeg kan ikke se den andre siden. Jeg vet at bekken ikke er bred, men jeg ser ikke.

Jeg legger meg ned i bekken, vannet er behagelig og jeg bestemmer meg for å legge vekk all frykt og bare flyte med
turen nedover er behagelig, det er godt å være så trygg at en bare flyter med strømmen.  Langt borte hører jeg brusing. I begynnelsen tenker jeg ikke over hva det er, men det går til slutt opp for meg at jeg nærmer meg en foss. Jeg tar tak i en stein, for å holde meg fast, mens jeg tenker over hva jeg nå skal gjøre. Jeg kan ikke se hvor det er fast land, så jeg vet ikke hvordan jeg kan kommemeg ut av denne situasjonen.  Det er bare til å gi slipp, og se hvor jeg ender.  I det jeg når fossen, har jeg gitt slipp på alt og nyter følelsen i det jeg treffer vannflaten .
Jeg kommer opp tiloverflaten og trekker pusten. Der står hjorten og venter. Han er vakker og stolt og tilbyr meg å sitte opp.  Når han beveger seg, kan jeg kjenne hvordan musklene i kroppen jobber, bevegelsene er grasiøse, og det går raskt bortover.

Jeg kjenner jeg er ikke lenger passasjer, jeg er blitt en del av denne hjorten. Det er godt, jeg kjenner hvor mye kraft som finnes i meg.  Vi kommer til et skogholt og stanser.  Det klør i horna, og hodet lenes mot nærmeste tre. Det er ekstatisk å få stilnet kløen.
Det er så vakkert i skogen, stille.  Jeg kjenner røyklukt og beveger meg mot der det kommer fra, går opp på en høyde og kikker ned.  Der nede er det en liten landsby av tipier.  Jeg er igjen passasjer, og hjorten tar meg med ned.  Jeg blir tatt imot med glede, de har ventet på meg.  Gaven er klar, en liten bit hjorteskinn med symboler. Jeg takker, og plutselig hører jeg igjen tromma. Reisen er over og jeg må komme meg tilbake. Hjorten frakter meg hurtig tilbake til kulpen og fossen og jeg kommer meg på plass i egen kropp.

En fantastisk reise er over, en reise som fremdeles sitter følelsesmessig i min kropp nå så lenge etterpå.

Godt å lese. Hadde større problemer enn deg til å begynne med. Jeg klarte rett og slett ikke å slappe av å la ting skje og la det som komme, komme. Velkommen hit forresten

"Magus":

Godt å lese. Hadde større problemer enn deg til å begynne med. Jeg klarte rett og slett ikke å slappe av å la ting skje og la det som komme, komme. Velkommen hit forresten

tusen takk, det er fint å være her..
Det er jo ikke alltid det går like fint som dette da    har vært med på trommereiser uten resultat, eller hehe, det er jo godt å sove og en halv times tid 

Det var en fin reise du hadde, Ravne

Alltid stort å møte kraftdyrene 

bra at du lot deg drive med strømmen....fortsett med det 

Wow så flott det hørtes ut 

Det største problemet de fleste av oss har, er vel nettopp å legge hverdagen litt bak oss. Vi har lett for å leve i hodet og der er det jo travelt hele tiden. Vet ikke hvor mange ganger jeg har satt meg ned for å meditere,men ender opp med hele tiden å skyve tanker vekk.

Derfor er det fint å få påminnelser som dette om at en ikke må gi opp,men gi slipp.
Takk skal du ha

En herlig beskrivelse av din reise Ravne. 

Du hadde en nydelig reise min venn  Ser bildene klart for meg i hodet mitt når jeg leser  Du burde så absolutt skrive mer om dine opplevelser, når du klarer å beskrive det så fint som dette 

Stor klem til deg 

takk alias    Du vet kanskje hvordan det kjennes ut om du er ute og kjører og kommer ut for en situasjon hvor det er nære på at du krasjer eller kjører noen ned??? (uffda, lang setning)
Den følelsen fikk jeg i kroppen min da jeg hadde skrevet og lagt inn dette innlegget 
Det blir vel kanskje slik, når du ikke er vant til å skrive på den måte.. Kjenner at muligheten er tilstede for at det kan ta litt tid før neste opplevelse kommer ut.. men hehe, det var godt å få det ut, så jeg gjør det nok igjen. Etterpå