Sjamanarven kommer tilbake. Fra alle verdenshjørner kommer den tilbake. Nå kan man delte på sirkler med sjamaner fra mange tradisjoner. Er alt det som tilbys av det gode?
Vi må kunne diskutere slikt her, eller så blir vi bare som fuglunger, som svelger unna alt det som puttes ned i munnen vår.
Jeg har vært med på sjamansikrker med indianere fra Amerikas og fra Mongolia og de kretsene der. Noen av sjamanene har kommet med ritualer som følger faste opplegg, og alt som skjer underveis kommer gjennom sjamanene, og deltagerne må ta imot og følge med som best mulig.
Jeg må innrømme at dette gjorde at jeg falt ut ganske fort, falt ned i forvirring til jeg begynte å stole på mine egne saner og reaksjoner. Jeg fant ut noe. Ikke alt passer meg. jeg syns ikke alt som jeg har deltatt på har vært godt. Jeg er i min rett til å reagere.
Den som får sin kraft, kan ikke bare oppdage kraften i andre, men også "måle" og se om det hele henger sammen på en god måte.
Så har jeg møtt andre indianske sjamaner fra samme kulturer som de strenge sjamanene. De har vært mer åpne og jeg har følt meg mer vel i deres selskap. Det var som om de så meg, og ikke bare voktet over ritualenes form og tabuer.
Som deltager i en sirkel for første gang er man i en ganske sårbar og spesiell situasjon, men vet ikke hva man kan vente seg og hvordan man skal reagere og så er det lett å prøve å finne ut hva som forventes av en. Enhver vil bli sett av "sjefen" og at vedkommende skal komme med godord til nettopp meg.
En av de tingene jeg syns er besværlig i noen sjamansirkler, er presteskapet. De finner sin oppgave og plass som prester flest mellom deltagerne og det hellige. Det er som om veien til mysteriet skal gå gjennom dem, og som om de forvalter mysteriet, og kan bestemme hvordan ritualet skal gjøres og hva som ikke er passende, og akkurat det siste er det mest problematiske.
Men siden sjamanisme er ikke en religion skulle ikke noe presteskap med all sin nidkjærjhet og sine regler og sine skal ikke utsagn være nødvendig.
Det er ikke slik at jeg mener at regler som sådan ikke har sin plass. Instruksjoner og regler er nødvendige. Den enkelte trenger å vite hvordan ritualet begynner, hvordan det fortsetter og hvordan det avsluttes. Man trenger å vite det, så man kan være trygg under ritualets gang. Uten trygghet faller man ut, blir en iakktager, ikke en delter, og da kommer dommeren inn i bildet og den fordypende opplevelsen stopper.
Ut over disse elementære forutsetningene trengs noe annet. Det er trygghet og frihet. Trygghet og frihet er som mor og far for nye erfaringer. Gjennom trygghet og frihet kan man fordype seg i mysteriet, og gi uttrykke for det som kommer av frotrengt smerte og boblende glede.
Skal man svelge unna gråten når den bobler opp, eller bite i seg den boblende latteren, den som kommer fra glede uten grunn, fordi det er upassende. Eller fordi man tror det ikke høver seg. Eller fordi man tror det forstyrrer det hellige ritualet?
Eller er det slik at man ikke kan forlate en sirkel om man merker at det hele skurrer. Må man bare bli sittende der av respekt og uvitenhet, overfalt av av tvil og ensomhet.
Er det ritualet i seg selv, eller gjennombrudd av det hellige det viktigste?
Skal prestene bedømme om reaksjoner som dette passer seg, om det kommer på rette tidspunkt. For mysteriet kan åpen den enkelte og da spøre det ikke om tid og sted. Er ikke et slikt gjennombrudd er det størte under, er det ikke den største gaven til sirkelen og samtiden.
Når man er som mellom verdenene er man ekstra sårbar og sensitiv, og trenger å bli tatt imot, ikke irettesatt, ikke begrenset, for det kan stoppe gjennombruddet, begrensefødselen av det nye som er under veis. Transformasjonen trenger frihet og trygghet og rom, om det skal kunne skje.
Ritualenes mål mæ være at slikt skjer, og ikke at alt foregår etter den gamle oppskriften, som bare sjamanen kjenner.
En god sjaman ser først og fremst dette, og ikke regler og tabuer. En god sjaman vet at mysteriet komme gjennom den enkelt, uavhengig av sjamanen. Om sjamanen blir for mye prest, kan det skje at vedkommende kan tro at det hele skjer gjennom presten og vedkommendes kunnskaper.
Hvordan er veien videre?
Stol på egne følelser og eget velvære.
Om du slutter det til en gruppe, undersøk gruppens tabuer og uuuttalte regler.
Undersøk om høytideligheten i gruppen passer deg..og om tårer og lattrer er tillatt. Og også hvor mye lederen har behov for å være leder. Kan sjamanen le av seg selv, eller er vedkommende for "hellig" til slikt og står over all kritikk og selvkritikk.
Vi må kunne diskutere dette. Gjør vi det ikke kan vi forbli fuglunger. Og vi må alle vokse opp så vi blir ørner,
Jeg vil løfte
mine vinger som ørnen
og fly avsted
på den sterke vinden..
Silverspirit
Og spesielt dette sitatet hadde jeg sansen for:
En god sjaman ser først og fremst dette, og ikke regler og tabuer. En god sjaman vet at mysteriet komme gjennom den enkelt, uavhengig av sjamanen. Om sjamanen blir for mye prest, kan det skje at vedkommende kan tro at det hele skjer gjennom presten og vedkommendes kunnskaper.
Jeg har ikke vært i noen faste sjamansirkler enda, men det er godt å høre om andres erfaringer rundt dette og at en må være OBS ja.
