Sjaman.com – Forumarkiv

Hvordan integrerer du sjamanerfaringer i hverdagen? Om det er via enteogener,sjamantromming,chanting,dansing,meditasjon o.l. Det er det samme. Å uttrykke det som er i mitt indre på forskjellige måter og gå mer i dybden av det er viktig for meg. Og har forklart utdypende i en posting fra urlen som jeg legger til litt lenger nede her sånn.

Hva er viktig for deg i din selvhealingsprosesser i hverdagen for å integrere dine sjamanerfaringer?
Takk til Teleterkij, som inspirerte meg til å lage en ny tråd her sånn - et lite utspring fra denne tråden:

http://sjaman.com/forum/index.php?topic=6758.0

Veldig bra tema, David.

Det er viktig å integrere. Jeg mener det er det viktigste.

For det første trenger man tid på å integrere, ting skal ikke skje for fort, da mister man essensen...mener jeg.
Vi er "bare mennesker" ( de fleste av oss    ) , så vi kan bare ta imot en viss dose av gangen.
Åndelige erfaringer  ligger på en annen frekvens på en måte, mange ganger høye energier som er i sving.
Det blir fort kaos, om man får for mye på en gang.

Jeg tror vi får akkurat det vi trenger i prosessn, til riktig tid. Men vi har alltid fritt valg, selvfølgelig og kan pushe grensene
hvis vi vil.

Jeg integrerer på den måten at jeg noterer symboler, bilder eller beskjeder som måtte komme til meg.
Mediterer på de forskjellige , og finner ut hva de betyr for meg , sett i sammenheng med min nåværende livssituasjon.
Hvorfor kom dette nå osv. Hva kan jeg gjøre med situasjonen, eller tegnene. Når det er noe jeg er usikker på, vil jeg spørre kraftyr om hjelp til å sette ting i perspektiv.
Har lært at det lønner seg og stille masse spm...!

Det som er veldig viktig, er å leve ut hva du opplever.
Være totalt ærlig med deg selv, og ikke pakke ting inn. Men la sårt være sårt eller vondt være vondt.
Akseptere det som skjer, og bruke det til egen fordel for å bli et bedre menneske.For at du skal bli et bedre menneske
må du først lære deg å leve i velvære , med kjærlighet til deg selv.

Ha tillit til at alt skjer for det beste, og be om at alt skjer til det beste for alle.



  Hilsen fra  Malaika

Dytter opp her!!

Ingen grunn til å skrive noe mer på dette her føler jeg akuratt nå..
Jeg kan bare si meg så hjertens enig i det du skriver Malaika..!

Jeg setter selv det å integrere erfaringene mine i hverdagen veldig høyt!

Mine teknikker dreier seg om å gripe dagen.. ta tak i det jeg virkelig føler å sanser å sette det ut til liv..
Ikke bry meg så mye om hvilken teknikk jeg bruker, men følge strømmen av kjærlighet som omgir oss..  (prøve å feile, men reise seg opp igjen)

Jeg prøver å bruke det jeg integrerer til å være et medmenneske.. det er jo det som ligger til grunnlag for at vi skal kunne utvikle oss videre... er det ikke?

Meditasjon, kraftsang og dans er teknikke jeg bruker, men som sagt tidligere bryr jeg meg ikke om å har en kjøreplan for hva og når jeg skal gjøre hva..
Det blir mer å gjøre det som faller seg inn og passer i situasjonen..
Er jeg sliten og ikke vet helt hva jeg skal gjøre setter jeg meg ned til å meditere.. er jeg rastløs synger jeg eller spiller piano.. og hvis jeg er glad danser jeg!

Takk for starten på en interesant tråd!


jonathan

Fint tema,David
Har ikkje lyst å utbrodere så masse,men kan seie at erfaringane eg gjer-mest gjennom søkande og ubevisste spirituelle erfaringar,men også i utprøvande kommunikasjon med andre ,fks. deg!-vert integrert i dagleglivet gjennom ein(for meg) ny audmjukhet.
Ein meir åpent observerande(og mindre kaklande ) måte å tilnærme seg  med-skapningar på,privat+profesjonellt.
Det har gitt meg ny innsikt om sårbarheten vår,men også styrken i all sårbarheten.
Det er rart å seie,men det har gjeve både framgang og nye typar tårer.

Viktig tema, David, hverdagen. Areanaen der erfaringene skal leves.
Livet og, det meste av det.

For meg er den et lag, hverdagen, et lag som kan gjøres gjenomskinnelig ved tistedeværelse og årvåkenhet.
Ved å ha fokus på hvordan man gjør og ikke så mye på hva og hvorfor. Ved å gjøre Hverdagsånden klar og tydelig.
Den er som oftest tåkete udefinerbar og tungt allestedsnærværende, her hos meg når jeg lar den være det, når jeg ikke møter den. Så blir jeg selv som den, men ikke nærværende, bare tåkete og udefinerbar. Mine omgivelser synes slik og

Møter jeg den, gir den min fulle oppmerksomhet, er det som om den trekker seg sammen, blir klar og avgrenset - og tydelig tilstedeværende der hvor det virkelig trengs å gjøre en innsats. Da gir den rom for lagene bakenfor. Det gliterer og skinner hvor og når jeg minst forventer det. Og stiller seg tydelig avgrenset og grå i det som skal kikkes nermere på, der hvor frykten råder.

Her om dagen var den rikig så åndfull.

Jeg hadde vansker med å konsentrere meg, fikk ikke gjort stort, det meste var tung uforståelig tåke. Jeg hadde nettopp "avstøvet" en opplevelse, tatt den inn i lyset her inne på Sonen. Så var det som jeg slapp meg selv noen hakk dypere innover i mitt indre, hittil ukjent. Der var det tjukk grautete tåke.
Så fikk jeg det plutselig for meg at jeg måtte pusse alle vinduene, her hjemme, og sette inn innervinduer for vinteren.
Jeg gjøv løs på oppgaven med overraskende stor energi, og en uforklarlig frykt. Så var jeg  vann og bevegelse, det å gjøre gjennomskinnelig og rent. Frykten forsvant med det.
Jeg følte på en frykt som handlet om at når vinduene var klare og gjennomsiktige, var det plutselig mulig å se INN med en ny tydlighet, på alt det som måtte finnes der........
Også i det nyoppdagede dypet i meg selv, fant jeg ut senere.

Tåka, konsentrsjonsvansker og lav energi forsvant mens jeg holdt på, og borte har den vært siden.

Så var det nok Hverdagsånden som kom med det forløsende, i sin tause tilstedeværelse. Og jeg forløste i min.

jeg lurer på hvem den er, der bakenfor det ullne grå...
iallefall holder den bena mine ydmykt plantet på jorda,. Jeg kan ikke annet enn føle en takknemlighet i forhold til dette vesenet som på sitt stille vis peker på det jeg mener jeg skulle ha gjort og det jeg mener jeg skulle ha vært. Og hva jeg mener andre skulle gjort og vært.
På mine formeninger.
På mine forventninger.
Så spør den om jeg tør se den inn i øynene mens den gjør det, der den står foran frykten....

Gjør jeg det, gjerne med et humoristisk skråblikk, så trer den tilside.
Noen ganger tar den frykten med, andre ikke.

Og jeg gjør og er så mye mer enn det jeg formener at jeg gjør og er.
Mine medmennesker og verden rundt fortoner seg og slik, som  mer og større.
Oftest også noe helt annet, sett med et lunt skråblikk gjennom Hverdagsånden.....



.-nå har forresten den rakkeren alliert seg med røyvarsleren for å minne meg på at jeg holder på å lage middag.

Hvordan kan man IKKE integrere det?

Man åpner opp underbevissteten og lar den jobbe, løpe løpsk og så rive deg i fillebiter eller bygge deg sammen som Lego.
Takk til Den Store Ånd.
Men for meg føles det umulig å ikke bearbeide, hele tiden....

man er.............

Det handler om å tåle seg selv, og å være til stede gjennom det som kommer. Det trenger ikke å være noe dramatisk en gang. Det er dette som gjør deg sterk.

Mvh Stridshjelp