Fra natt til dag

Anonymous

Fra natt til dag

Fortapt i skoddeheimen
som forvillet var jeg
usikker og redd
Etterhvert forsto jeg at jeg gikk omkring i en tåkelabyrint
Jeg dro ned i mitt mørke
kjente på følelser jeg ikke ville ha
men ble tvunget til å se
Rastløshet, fortvilelse, irritasjon og sinne, sorg og jammer
tok meg, det presset seg på
en skremmende, svart skygge tok nakkegrep på meg
Men jeg ga ikke opp, et håp og et lys var jo allerede tent
jeg visste at hvis jeg bare forsatte min vandring ville jeg finne veien ut
Jeg reiste og jeg reiste
forsøkte gang på gang å dukke ned i mitt mørke
Endelig åpnet døren seg
og jeg kom ut i et svakt opplyst landskap
Gjennom tåken skinte solens stråler
forundret så jeg meg omkring, men alt var så stille

Med ett falt natten på
ved stranden av en sjø
vugget en sjaman i bjørneham fra side til side
mens han slo på en tromme
bålet lyste opp og kastet skygger
av den dansende mot en vegg av furutrær
Kom jente, dans med meg
dans ut ditt sinne
så vil kraften komme til deg
Etterpå lover jeg en dans i vill og ufattelig glede

Da solen sto opp kom jeg til en stor, grønn slette
Foran en hvit tipi sto en gammel indianerhøvding helt taus og fullstendig i ro
Sist jeg så deg var du en ung kriger med kun en fjær på hodet, sa jeg
Og det var ikke deg, men en bøffel, jeg ble fortalt, som skulle møte meg
Da sa høvdingen; gå inn i min kropp og kjenn på min kraft
Med ett ble jeg så stor og stolt og rank
Jeg kjente en voldsom hjertekraft, mot og styrke
Og han sa; når du har danset ut din villskap til trommens hammrende rytmer,
er dette min gave til deg
Jeg er den hvite bøffeloksen
som vil hjelpe deg videre på din vei

Anonymous

mitoke oyasin!!

Store arbeid gir store svar min venn.

Løp med bøffelen, dundre over marken du vakre

Bing [Bot]

Så vakkert og så rent er det!

takk for diktet fra din reise, du er en tapper reisende!
Dans!

Og ha tillit til kreftene dine!

Anonymous

Takk, takk Tourao og Tiril!

Jeg sto opp i 5-tiden i dag. Jeg våknet med tårer på mitt kinn og jeg forsto ikke hvor de kom fra. Jeg hadde jo ikke drømt?

Ute lyste månesigden i ne på en høstklar himmel. Og like nedenfor, Morgenstjernen, Luciferstjernen, Afroditestjernen, stor og strålende var den. Et tynt slør av tåke lå over skogkanten. I det første morgenlyset så jeg hvordan stjernen ble mindre og mindre før både den og månen gjemte seg i de første solstrålene. Fuglene våknet til liv. Flyttfuglene samlet seg i bjørketrærne og forbereder seg til reisen sørover.

For noen dager siden ramlet en bok ut av hyllen; "SJAMAN, HEALER, VISMANN" av Alberto Villoldo. Den leste jeg første gang i november i fjor. Den gang forsto jeg svært lite av det jeg leste der, men det var første gang jeg hørte trommen i mitt indre, sånn helt av seg selv. Den gang var det en stor trøst og healing for meg. Jeg har latt et bokmerke stå i boken. Jeg slår opp og ser at det er festet ved kapittelet; Det tredje chakraet. Og i dag slår erkjennelsen ned i meg, det er jo en forbindelse mellom dette og teksten "Fra natt til dag".

I fjor høst følte jeg meg mer levende enn død. Jeg søkte og fikk hjelp, hjelp til å gå en åndelig vei. Men at jeg skulle møte, og vil møte, så mange motbakker og så mye motstand, det viste ikke jeg. Vinteren gjennom ble jeg lagt i hi med bjørnen. Binna bredte sine armer om meg og beskyttet meg. Hun ga meg jording og trygghet slik at jeg skulle bli i stand til litt etter litt til å våkne opp til dagsbevissthet her og nå. Jeg fant bergkrystallen min og i gode dager så jeg at den skinte i alle regnbuens farger, også det en metafor for min åndelige vei.

Nå lurer jeg på om sjamanen i bjørneham er et speil for meg selv. Er han et bilde på at jeg har forlatt det trygge hiet til bjørnemor, et symbol på en maskulin, handlende kraft? Det er natt, det er fremdeles mørkt, men et bål lyser opp, jeg er i ferd med å våkne fra dvalen, men jeg er ennå ikke bevisst.
Mange tapte sjelebiter skal integreres. Ja, jeg vet jo at det tar tid. Som så mange har skrevet om her inne, det skal integreres i sjel, kropp og sinn.

Da jeg var liten sto jeg ofte alene i vintermørket og så opp mot stjernehimmelen. I vinter fikk jeg for meg at mine tapte sjelebiter lå trygt bevart oppe i Karlsvognen, Den store bjørn. Det jeg ikke skjønte, var at de hadde etterlatt seg et tomrom i meg, noe i meg fikk ikke muligheter til å utvikle seg. Før jeg begynte på Saivo var jeg så redd for at jeg ikke skulle greie å hente et kraftdyr til meg selv. Da sa Ailo til meg; ikke vær redd, du har jo vært i den nedre verden hele tiden. Ikke skjønte jeg bæret, den gang. Og det stemte, ethvert forsøk på å reise til den nedre verden var dømt til å mislykkes. Jeg var så fortvilet, jeg følte at jeg sto til stryk i alle fag.

Men jeg fikk hentet et kraftdyr på Saivo, En stooor takk til min sjamanpartner K!!! Det var en god trøst. Hun beskrev det så vakkert for meg; hun kom først til et stort vann, i enden lå en enorm gresslette. Da hun kom nærmere så hun en hvit tipi. Da hun gikk inn i den, sto det en mørkebrun, ung villokse som hele tiden forvandlet seg til en gammel, lysebrun bøffel. Den/de sto med hodet mot en tromme som hang fra taket. Beskjeden jeg fikk var; LYTT TIL TROMMA. Og det har jeg gjort nesten hver eneste dag. Jeg opplevde nesten ingen ting. Noen chakrareiser og masse tårer. Til slutt sa jeg til meg selv, nå legger jeg meg ned med trommeCDen, om ikke annet så er det en god sovemedisin. Jeg sovnet jo som regel etterpå, selv om det var lyse dagen.

Da jeg på reisen i går møtte indianerhøvdingen spurte jeg ham; hvilken verden er det jeg reiser i nå da? Han bare smilte og sa; er det så farlig, ikke bry deg om det, bare reis i vei du. Nå tror jeg at min ferd går fra den nedre verden, en reise inn i verden her og nå. Men som høvdingen sa, jeg må først kvitte meg med min frykt, jeg må få den ut, begynne å leve og tørre å vise hvem jeg er. Jeg greide ikke det jeg ble bedt om på Saivo, dans ditt sinne ut, hyl det, skrik det ut. Mine ben var som klistret fast til jorden, og mine lepper låst med syv segl. Men jeg tror jeg forstår i dag, skal jeg slippe frykten fra fortiden helt, må mitt, delvis fortrengte sinne ut. Men jeg er redd. Jeg er fremdeles i bjørneham og kan gå berserk. Hvordan skal jeg få mot til uttrykke dette og samtidig ha kontroll?

Er det her åndehøvdingen kan vise meg vei? Kan jeg oppøve mot og styrke, fryktesløshet og besluttsomhet ved hans hjelp? Villoldo skriver om inkaenes og de nord-amerikanske indianerenes legende om LYSKRIGERENE; At de æret sin motstander. De måtte ikke være redd når de skulle ut og kjempe, da var man allerede død. De måtte smelte om sinne og frykt til en ny kraft før de kunne bli en åndelig kriger. Det er skjulte reserver som kan omformes til kjærlighet, visdom og mot.

Jeg vet ikke om jeg er helt på jordet nå eller om dette er skritt mot rett forståelse?
Jeg skjønner at ting tar tid, men jeg skulle gjerne hatt litt healing, slik at føttene mine letter litt fra bakken. Jeg vil så gjerne danse!!!

Kanskje tårene på mitt kinn var gledestårer?

GjenopprettetMedlem

Du er flink å fortelle om det indre, Shri.

Takk for at du deler.

GjenopprettetMedlem

Dette er flott å lese, Shri.

Når vi starter på vår åndelige vei, må vi bare starte der vi ER. Noen ganger kan oppgavene på veien virke umulige å løse. Men jobber vi hardt og ikke mister motet eller målet av syne, kommer hjelpemidlene til oss som kan ta oss ett skritt videre.

Å møte og transformere frykten, gir stor kraft til å gå videre. Den jobben er du i full gang med å gjøre. Hver gang du møter frykten og går gjennom den, åpner du opp for å ta imot noe nytt. Denne gangen i form av en indianerhøvding/hvit bøffel. Gjennom dette skaper du stor medisin, for deg selv og andre.

Takk for at du deler, Shri!
Da kan din kamp også vise vei for andre.

Klem fra Inger Lise

GjenopprettetMedlem

"shri":

Da jeg på reisen i går møtte indianerhøvdingen spurte jeg ham; hvilken verden er det jeg reiser i nå da? Han bare smilte og sa; er det så farlig, ikke bry deg om det, bare reis i vei du. Nå tror jeg at min ferd går fra den nedre verden, en reise inn i verden her og nå. Men som høvdingen sa, jeg må først kvitte meg med min frykt, jeg må få den ut, begynne å leve og tørre å vise hvem jeg er. Jeg greide ikke det jeg ble bedt om på Saivo, dans ditt sinne ut, hyl det, skrik det ut. Mine ben var som klistret fast til jorden, og mine lepper låst med syv segl. Men jeg tror jeg forstår i dag, skal jeg slippe frykten fra fortiden helt, må mitt, delvis fortrengte sinne ut. Men jeg er redd. Jeg er fremdeles i bjørneham og kan gå berserk. Hvordan skal jeg få mot til uttrykke dette og samtidig ha kontroll?

Er det her åndehøvdingen kan vise meg vei? Kan jeg oppøve mot og styrke, fryktesløshet og besluttsomhet ved hans hjelp? Villoldo skriver om inkaenes og de nord-amerikanske indianerenes legende om LYSKRIGERENE; At de æret sin motstander. De måtte ikke være redd når de skulle ut og kjempe, da var man allerede død. De måtte smelte om sinne og frykt til en ny kraft før de kunne bli en åndelig kriger. Det er skjulte reserver som kan omformes til kjærlighet, visdom og mot.

Jeg vet ikke om jeg er helt på jordet nå eller om dette er skritt mot rett forståelse?
Jeg skjønner at ting tar tid, men jeg skulle gjerne hatt litt healing, slik at føttene mine letter litt fra bakken. Jeg vil så gjerne danse!!!

Kanskje tårene på mitt kinn var gledestårer?

Bare fortsett å dans i dine gledestårer du

Det jeg ser er at du igjen gjør en kjempejobb! Du har smeltet om sinne og frykt til en ny kraft og tatt tak i dine skjulte reserver.

Med visdom og mot viser du oss hvem du er på en måte der du har kontroll og det slik at det også gjaller mellom fjellene her nord i fom av dine nedskrevne "hyl og skrik"

Så dans du, bare dans - i lys av dine kommende dager

Anonymous

Takk Cenobit, Teleterkji og Inger Lise

Ja jeg trenger visst masse hjelp nå. Har hatt noen tøffe timer. Jeg kjenner også en slags sorg over et tapt liv. Og så er det så mye jeg skulle ha hatt ugjort. Men jeg er jo glad midt oppi det hele. Men nå har disse følelsene satt seg fast i kroppen. Nederste del av ryggen verker og brenner og jeg har et voldsom press i nakke og bakhode, det er kanskje noe som må ut, jeg er ganske skjelven her jeg sitter.

Så vil jeg få takke Wolf en gang til. Historien han gav meg/dere om indianeren som skulle nedkjempe sin frykt hjalp meg utrolig mye for et par dager siden. Jeg fikk plutselig så mye angst da jeg satt ute i solen. Det ble bare verre og verre, til slutt ble jeg hysterisk (lydløst ). Da merket jeg at en del av min bevissthet gled til side og jeg begynte å betrakte disse følelsene utenfra. Og jeg skjønte at denne angsten var en gammel følelse. Det var jo heller ingen grunn til å bli hysterisk, men jeg ser et mønster. Dette er noe jeg har opplevd mange ganger, at følelsene tar uante proposjoner, uten at utgangspunktet skulle tilsi det. Jeg har lurt mye på hvorfor dette skjer, men jeg har ikke kommet helt til bunns i dette ennå.

Det hjelper å skrive ned dette, jeg er roligere nå.

Hilsen Siri

Bing [Bot]

Noen ganger må vi bare godta det som skjer. Uten å forstå det til bunns. Denne analytikeren som alltid skal plukke alt fra hverandre kan godt ta fri i blant!
Du er sterk og modig. Ser en samurai i deg.

Anonymous

begynner nesten å grine, så vakkert alt er

Anonymous

Takk Siri

Blir glad av å lese det du skriver. Du gjør en kjempejobb, og dette kan bare gå en vei.

GjenopprettetMedlem

Shri, du skriver så vakkert om alt det som er vanskelig. Du har en spesiell kraft, som bergkrystallen lysende i hele
fargespekteret. Takk for det du gjør, du er fylt av ånd og sjel og lys.

Anonymous

Du har en fantastisk evne til å formidle dine opplevelser, Shri.
Det er sterk lesning. Du berører.

Det du skriver om Binna, det å være i bjørneham og sjelbiter som passes på av Store Bjørn - (sjamanen i bjørneham?)- Karlsvogna, falt sammen til en sammenheng her hos meg.

Den omsorgsfulle, varme, sterke binna, som også blir den norske naturens farligste dyr når hennes barn er truet på noe vis.
Og Karlsvogna, den Store Bjørn, som passer på sjelbitene, dine barn.
Så er de alle aspekter av deg som du er inne på, trygg og omsorgsfull binne, dine barn, sjelebitene, på himmelen og Store Bjørn, Sjamanen i bjørneham som passer dem.

Du har møtt binna, du har møtt Sjamanen i Bjørneham - du har møtt bjørnekraften i deg selv.
Du har møtt frykten for frykten, tenker jeg.
Og se det er et stort arbeid. Den er ofte sterkere enn selve frykten.

Frykten for frykten er stor og ullen, uplasserbar som svart tåke, vanskelig å (be)gripe, den overmanner, sprer seg vidt.
frykten bak den derimot arter seg på annet vis, den er konkret, presis, retter seg mot noe spesifikt.

Er du nå så sikker på at du fremdeles går i "bjørneham og kan gå berserk" som du skriver?

Det jeg mener å si er at om du, slik du har gjort i ditt dikt "Takk" blant annet, setter fingeren på et bestemnt tema, en bestemt opplevelse av en situasjon og hva den vekker i deg, fokuserer på å transformere det, så har du et fokus, en intensjon. Fokus og intensjon er bevissthet og har det med å pløye seg gjennom alt tåkete med knivskarp presisjon, inklusive frykten for frykten. Da har du kontroll, fordi du velger bevisst å møte og også hvordan.

Se på binna som gyver løs, de gjør det kun av en grunn, deres barn er truet, det er livsoppholdelseskraften. Den som handler før den tenker. Den fryktløse, men uberegnelige og ubevisste.

Så er det krigeren som møter frykten, også fryktløs, men bevisst fryktløs.
ikke fordi frykten ikke er der, men fordi viljen og motet er større. Motet og Viljen til balanse. Krigeren som anerkjenner og ærer sin motstanders styrke og kraft i ydmykhet, og med det sin egen styrke og kraft. Som opphøyer kampen til noe større enn sin egen, men som ikke kjemper utenfor seg selv. Der opphører jeg`et. Det kan blir større enn livet, døden og.

Om du legger binneerfaringen, det å være i bjørneham, sammen med Krigerens vis og bevissthet, og så slipper bjørnehammen
- begynner det da å likne på opplevelsen av det å være i indianerhøvdingens kropp?

Du gjør et stort og godt arbeid, Shri den Gyldne.

Gro