Sjamanen hadde gitt meg i oppgave å oppsøke et tre. Jeg skulle stille meg foran treet, åpne hjertet mitt og sende en stråle av kjærlighet og lys til det. Deretter skulle jeg sette meg intill treet, slappe av og kjenne på dets nærvær. Hvis jeg følte for det kunne jeg be treet om å få et bilde på noe jeg trengte.
Jeg tok med meg sitteputen min og gikk så ut i skogen. Treet fant jeg ganske fort - en vakker, vakker gran. Ikke gammel og ikke ung. Jeg gjorde som Sjamanen hadde sagt - jeg åpnet hjertet og sendte en stråle av kjærlighet til det. Jeg sto slik en stund, men jeg opplevde ikke noe spesielt. Litt skuffet så satte jeg meg ned i lotusstillingen for oss stivbeinte, og med ryggen godt inntil treet. Jeg prøvde å kjenne treets nærvær og snakke med det. Men alt ble bare kaos. Tankene fløy hit og dit. Jeg klarte ikke og slappe av. Jeg ga til slutt opp, og lot tankene bare få løpe fritt oppi hodet. De spratt som ping-pong-baller der inne og var helt uregjerlige.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde sitti der da jeg oppdager at jeg er helt avslappet og rolig. Jeg skjønte ikke hvordan det hadde skjedd. Det var helt fantastisk deilig. Jeg har lest om dette med stillhet, og det var det jeg følte. Treet var også stille. Vi var så stille. Sammen.
Med et så tenker jeg: "Kanskje jeg kan be om et bilde nå?". Jeg blir en smule redd for ødelegge denne deilige stemningen, og for ikke å få noe bilde, og for at et eventuelt bilde skulle være egen-definert av meg. Men med et så spør jeg treet: "Jeg ber om å få et bilde på noe jeg trenger."
Jeg fikk ikke noe bilde. Ikke slik vi definerer et bilde. Men jeg fikk en gave som overgikk alle mine forventninger. For med det samme jeg hadde spurt, så begynte beina mine å bevege seg - knærne mine vippet opp og ned. Først svakt, så sterkere og sterkere, men hele tiden rolig og behagelig. Jeg satt der og kjente på dette og var helt overveldet over det som skjedde i kroppen min. Det var akkurat som om treet hadde pulsslag, og at det lot pulsslagene sine gå igjennom meg. Treet forsto hva jeg trengte. Det forsto at jeg trengte en fysisk opplevelse - ikke et bilde som jeg kunne mistenkeliggjøre som egen-definert. Det ville viste meg at det kjente mitt nærvær, det også. Det visste at jeg var der. Jeg opplevde enorm kjærlighet fra det. Denne opplevelsen av nærvær, kjærlighet og forståelse gledet meg enormt.
Jeg gikk fra treet med evig takknemmelighet i mitt hjerte.
Siv
Takk for den.
