Vel heime igjen etter en uforglemmelig reise til Pyrenèene, er det mange inntrykk som skal fordøyes og integreres i hverdagen. Reisen ble noe langt mer enn hva jeg forventet. Det ble en lang og heftig reise innover i sjelslivet på jakt etter en nøkkel. En nøkkel som skulle vise seg å kunne åpne selve livets skattekammer.
Fra barnsben av var jeg nært tilknyttet naturen og hentet læring derfra. Men ettersom årene gikk og ”samfunnets stemme” sa sitt, ble det opprinnelige
brutalt pakket inn. Lag på lag la det seg som slagg utenpå hvor det tilslutt nærmest kvalte all spire til liv – til det å leve.
Det hele gikk over i en eksistens styrt av innlærte mønstre, forventninger og krav, hvor livet ble ett spill med masker. En maske til enhver anledning. Slik har det holdt på i nesten 40 år.
Så, en vårdag i 2006 hvor sjamanen Ailo Gaup hjelper meg til å gjøre ett dypdykk i mitt sinn, finner jeg tapte fragmenter. Fragmenter av et knust speil. Fragmentene frigjorde meg fra morfinens nedbrytende fangenskap, de åpnet ytterdørene inn i mitt sinn. Speilet var der, fortsatt knust, og ga ett utydelig bilde av meg som forsøkte å speile meg der. Det var fortsatt fragmenter som manglet og ytterligere dører som skulle åpnes
”tuwe miye he” – Lakota/cherooke for : Hvem er jeg?
Veien til dette skulle vise seg å bli en vandring på en veg som til tider liknet en psykedelisk striptease. Lag på lag med slagg kledde jeg av. Noen lag var lette som silke, og forsvant som flagrende alver. Andre hadde gått i vranglås og måtte lirkes av med list.
Dager, uker og måneder går, jeg blir lettere etter hvert som lagene forsvinner, men noen lag får jeg ikke tak i. Jeg kjenner dem på kroppen, i kroppen, men de låser seg fast og virker uttilnærmelige.
Jeg søker, leiter og ser meg blind på min veg, og tilværelsen ble som en fastlåst runddans i alle de traumatiske og vonde opplevelsene gitt gjennom livet. Når man går i ring, rundt og rundt i ett gjentagende mønster blir man blind for alle de små tegnene. De intuitive innsiktene stanger mot en uovervinnelig hard hindring av tillærte mønster, og egoet har store motforestillinger mot forandringer og jobber febrilsk for å opprettholde hindringene. Hindringer som er solid og godt låst, og nøkkelen er ute av syne.
Men selv i denne blindvei skjer det mye. Ny lærdom og nye erkjennelser kommer. Nye menneskemøter fra alle verdens hjørner, menneskemøter som tydeliggjør skyggesidene i våre liv, og som fører til personlige innrømmelser og kloke erkjennelser. Slike uventede menneskemøter eller andre uventede hendelser er egentlig retningsvisere satt opp av sjelen. Kall det gjerne den intuitive vandringsvei, og når du går denne veien skal du være åpen for og var på at alt og alle du møter på din veg kan være retningsvisere.
Vegen fortsetter og nye menneskemøter klargjør min vandring og mine oppgaver. Noen ganger blir jeg skremt og føler frykt, men hver dag i livet har en historie – et eventyr som jeg kan velge å gå med eller unngå å se. Det kan være skummelt, men jeg gjør det likevel.
En liten historie om frykt: (tror jeg har lagt denne inn tidligere, men den tåler å bli lest igjen)
Det var engang en ung kriger, og en dag kom hans lærer og fortalte ham at tiden var kommet for å lære å kjempe mot sin egen frykt. Det hadde den unge mannen ikke lyst til. Den type kamp var altfor skremmende. Fienden lå altfor nær allerede i utgangspunktet. Men lærereren insisterte og gav ham instruksjoner for kampen.
Dagen kom, da den unge mannen stod på den ene siden av kampplassen og frykten på den andre. Krigeren følte seg veldig liten, mens frykten visste at den var gedigen og nærmest uovervinnelig. Begge hadde sine godt forberedte våpen. Da reiste plutselig den unge krigeren seg og gikk mot frykten, bøyde seg tre ganger til jorden i hilsen og spurte: ”Kan jeg få tillatelsetil å gå i kamp med deg?” Frykten svarte: ”Takk for at du viser med den respekt, at du spør om tillatelse”
Da spurte den unge krigeren: ”Hvordan kan jeg vinne over deg?” Og frykten svarte: ”Mine våpen er at jeg beveger meg raskt og plutselig, kommer fort innpå deg og snakker høyt og tett opp i ansiktet ditt. Da blir du så vettskremt, at du instinktivt gjør alt jeg krever av deg. Hvis du ikke gjorde som jeg sa, hadde jeg ingen makt”
Slik lærte den unge krigeren å beseire frykten. Hver gang frykten kom, ble han redd, men ha gjorde aldri lenger det frykten ba omSå er jeg da på veg mot Pyrenèene og Mas Paillere ved Mount Canegou. Etter først å ha vært en del av det kaotiske fellesskapet det kan synes å være i en storby og på en travel flyplass, starter ferden. Ut og vekk fra samfunnet, innover frodige daler. Smale og svingete veier førte oss oppover inntil Pyrenèene tårnet opp rundt oss. Frodige grønnkledde topper med enkelte oppbrudd av lyst berg, som for å fortelle oss at det er fjell. Gjennom små landsbyer, nærmest ukjente selv for franskmenn, bestående av gamle steinhus og mennesker som lever sitt liv her oppe i fjellene. Vel framme ved en pitoresk hestefarm som skulle være min base de nærmeste 10 dagene. Luften, luktene, roen og utsikten mot de høye toppene i Pyrenèene satte meg i en behagelig modus.
Tidlig oppe før soloppgang første morgen, vandrer jeg oppover i ei eng og setter meg vendt mot øst. Mens jeg sitter der på huk og venter på at sola skal bryte fjellkammen hopper en hare frem og setter seg noen meter unna, titter på meg før den hopper av gårde for å forsyne seg av naturens spiskammers. Først ser jeg bare ett vagt gyllent lysskjær bak fjelltoppene, men idet sola bryter frem er det som om hele verden eksploderer i lys. Alt rundt meg får nytt liv; strå, blomster, insekter, gress, fugler, et nytt kapitel starter og nye muligheter åpenbarer seg. Jeg takker for denne opplevelsen og for at jeg får være en del av den store sirkel.
Dette ble for øvrig ett ritual som jeg gjennomførte hver morgen og som ga en fantastisk start på dagen.
Første dag hvor vi som er der skal møtes fikk jeg meg en stor overraskelse. Jeg som trodde jeg var klar for dette fikk vondt i magen, hjertet banka, og frykten for dette ukjente virket nærmest truende. Vi var 19 i tallet, ukjente mennesker fra alle lag (12 damer og 7 menn) samlet sittende i en ring. (Noen sa engang at: ”En ukjent er en venn du ennå ikke har møtt” )
Hva var det jeg hadde begitt meg ut på? Men samtidig med frykten var det også en stor følelse av trygghet og tilstedeværelse der, og dette sammen med gruppesammensetningen gjorde at det hele ”tok av” i en forrykende fart.
Jeg møtte øynene til de andre deltagerne og så meg sjøl. 18 par speiløyne gav meg, etter hvert som jeg var klar, fragmenter av mitt eget sjelsliv. Det handlet ikke så mye om å lære noe nytt, men om å lære å huske, for alt ligger der gjemt bak ”samfunnets slagg”.
”Face each day with both eyes open wide,
and try to give, don`t keep it all inside.
Don`t let a day go by
Don`t let it end
Don`t let a day go by, in doubt
The answer lies within”(Dreamtheater – The answer lies within)
Ordtaket ”øyet er sjelens speil” får en ny betydning for meg. Her var 18 par øyne som speilet meg. Jeg møter deg menneske, ser deg i øynene, og speilbildet jeg får tilbake er glemte fragmenter fra mitt eget underfundige sinn. Noen fragmenter treffer meg som hjertepiler, andre som giftpiler, og blink treffer de. Idet pilene treffer, brer det seg ett vell av følelser i meg og de vekker innsikt i meg sjøl. Innsikt som gir erkjennelser. Erkjennelser av fornektelser, forvrengninger, fortielser, forhåpninger, forfalskninger, fordommer, fanatisme, frykt og fortrengte traumer.
Erkjennelse av fragmentene pusses og slipes til de finner sin plass i psykens store puslespill.
Følelsene som erkjennelsene henter frem er oftest bare en førsteskanse, for man må bakenfor disse følelsene for å finne følelsene som ble fremkalt av det man en gang ga avkall på. Først er det vanskelig, for egoet jobber på spreng, men gradvis kommer bit for bit og passer inn. Det uklare bildet i det knuste speilet blir tydeligere og tydeligere. Bildet er nesten helt, men det mangler ett ansikt.
Så under en seanse hvor vi var en til en, kommer ”sommerfuglen”, lett, skjør og følsom. Den flyr lett og elegant i mitt sinn og har kraft i sine skjøre vinger. Uanstrengt flyr den og kraften i dens vinger feier vekk gammelt slagg og sot, og transformerer det til en nøkkel. Nøkkelen til livets skattekammer.
”Cortex`n” (neocortex- den fremre del av hjernen som ansees for å være årsaken til utviklingen av intelligens) er koblet ut og reptilhjernen(gamlehjernen) jobber med høyfrekvente svingninger og jeg kjenner at jeg lever. Jeg er den lekne mannen, den følsomme mannen, den glade mannen, den triste mannen, den sørgende mannen, den elskende mannen, villmannen, urmannen, den hele mannen – jeg lever.
”Å være ett med livet er å være ett med nået.
Da forstår du at du ikke lever livet, men at livet lever deg.
Livet er danseren og du er dansen.”
Det koker og bobler i meg og jeg tenker at: måtte alle mennesker få føle det slik
“oyate nimke wacin yelo” – Lakota/Cherokee for: Jeg vil at menneskene skal leve
Alle gamle traumer, vonde hendelser og episoder som jeg tidligere har tillagt så mye og som har fått styre mitt liv i stor grad, betyr plutselig ingenting.
Nå kan jeg ta ordene ”Is that so?” (som en gammel indianer sa) i min munn og smile. For nå ser jeg mønsteret som en rød tråd gjennom livet, og vet at det jeg en gang ga avkall på, er den opprinnelige årsaken til hvorfor livet mitt ble som det ble.
Hvorfor har det da vært en slik motstand mot de nødvendige endringene? Motstanden mot å forandre tillærte mønstre kan tillegges vår frykt. Vår frykt for det glemte og fortrengte. Det føles alltid tryggere å gå den velkjente veien selv om den er aldri så mørk og farefull. Selv om denne veien er full av selvdestruktive feller, så er det allikevel trygt å gå der da dette er veien vi kjenner, som gir oss trygghet fordi vi veit hva som venter oss, uansett hvor galt det måtte være. Kunsten er å snu, å gå den andre veien i motsatt retning. Inn i det ukjente, inn i frykten. Det man finner i frykten og som vi trur er en uovervinnelig hard hindring, vil vise seg å være spiren til selve livet, selve veien til det å bli ett helt menneske.
Livet er gåtefullt og underlig, og jeg er Undreren som har fått livet som gave på nytt.. Jeg blir fylt med varme og kjærlighet idet solen stiger opp bak Pyrenèene. Livet er fullt med under og det er en gave å se hver spire, hver blomst som strekker seg mot lyset, insekter som surrer, haren som hopper i enga, kolibrien som urørlig henger over en tilpasset blomst og suger i seg livets nektar.
Jeg er Undreren, du er Undreren og alle er vi en del av livets under. Vi er tildelt vår oppgave som vi med ydmykhet og kjærlighet skal utføre her i vårt jordiske liv. Universet og dets gåter er ufattelig stort og vi er her som mennesker på jorden en kort stund for å utrette vår del av universets puslespill.
Jeg minnes våre samlinger i sirkelen i steinhusets annen etasje, jeg minnes tårene, latteren, sinne, dansen, sårheten, gleden, trommingen, alle de gode ordene og hvordan de berørte. Jeg minnes den positive galskapens ånd som til tider sydet under den franske natthimmel. Jeg minnes alle de gode måltider og vennlige smil, jeg minnes sirkelsang og musikk. Jeg minnes skogen der bakom hvor jeg barfotet vandret i ensom kontemplasjon. Det gikk opp og ned, hit og dit blant eføybekledde trær hvor villsvinene tydelig hadde herjet på bakken etter spiselige godsaker. Mitt i denne vandring kom en rensende regnskur. Og det å stå høyt oppe i åsen der blant høyreiste trær mens regnet sildret nedover min kropp ga meg en følelse av enhet. Jeg var skog og mose, jeg var regn og jord, jeg var luft og vann; jeg var – jeg levde!
Nå har hverdagen begynt, utfordringen og kunsten nå er å ta denne lærdommen med seg, bruke den. Jeg minnes seansen i den bittelille gamle kirken fra 1100-tallet med sterke følelser, og henter frem ordene derfra, hvor alle gav av sitt indre. For meg var det en utrolig sterk opplevelse som for alltid vil ligge i mitt hjerte.
Takk til alle dere som var med og takk for alt dere ga,
takk for at jeg fikk speile meg i deres vakre øyne og atter en gang fikk se hvor vakkert livet kan være.
Mitakuye Oyasin
Wolf
Fikk lyst å gi deg dette lille diktet:
To masker
Masken jeg tar av
for å vise sannheten
Masken jeg bærer på
så det ytre ikke
stenger for sannheten
LJ
Veldig fin lesning,Lakota Wolf! 
Pyr...Pyr...Pyramide...eh..Pyreneene...blingset en smule - men uansett veldig fin lesning.