Jeg sitter på gulvet foran peisen.
Jeg er fortvilet. Jeg er midt oppe i noen store oppgjør og føler at jeg ikke finner veien gjennom.
Det lyser opp et bål foran meg, midt på stuegulvet.
Det er som om stua bakenfor bålet forsvinner.
I stedet ser jeg inn i et mektig steppelandskap.
På den andre siden av bålet sitter en mann, en Tungusjaman.
Han strekker ut den høyre armen, peker mot en lyskilde i det fjerne.
Ulan Bataar sier han, jeg bor sørøst for Ulan Bataar.
Jeg ser mot Ulan Bataar, så på mannen. Han er kledd i skinn. Han har en ornamantert skinnlue, har noen gnistrende øyne og et godt smil. Det mangler flere tenner.
Det er ufattelig.
Jeg kjenner en sterk godhet slå mot meg.
Tårene kommer, de flommer der jeg sitter i min egen stue sammen med en sjaman fra Mongolia.
Jeg skjønner at han er av nåtid.
Det er i overkant stort for meg, så de vil ingen ende ta, tårene.
Du skal få lære om Den Opprinnelige Sjamanen, sier han
Han begynner å snakke på originalspråket som han kaller det.
Jeg forstår ikke ordene, men meningen treffer noe i meg og blir godt tatt imot.
Beveget ser jeg på ham.
Mitt sinn vil så gjerne se at åndebesøk kommer fra det hinsidige.
Du får komme på besøk en dag , sier han og smiler som om han svarer på mine tanker
Det er ikke langt fra Ulan Bataar. Jeg syns han sier det er ca 170 km retning sørøst.
Jeg er her, sier jeg
Han ser på meg og gjentar
Du får komme på besøk en dag.
Jeg fascineres et øyeblikk av tanken på å dra verden rundt på jakt etter en sjaman jeg møtte i drømmetiden i min egen stue.
Jeg vet han lever.
Den rolige samtalen brytes av en rytter til hest som kommer stormende gjennom østveggen i stua, galopperer gjennom bålet og ut i retning vest. Så følger hundrevis av dem.
Jeg kjenner nesten vindtrykket, og det lukter stramt hest.
Mongolske Åndekrigere, sier Sjamanen
Det er dine styrker
Du er herføreren
De samler seg, blir en.
En stolt Mogolsk kriger på en svart hest. Begge dekorert og utsmykket i fargerikt håndverk.
Jeg aner storheten til et fordums rike, jeg aner nærværet av store hærførere.
Jeg blir mindre enn liten mellom bålet og peisen.
Hvor vil du sende dem? Spør Sjamanen
Midtøsten, sier jeg
Litt nermere svarer han
Oslo Sentrum, sier jeg
Først deg selv, så verden sier han
Send dem foran deg, send dem for å rydde veien.
Jeg føler meg enda mindre borte ved peisen
Så er det som om hundrevis av Mongolske Krigere galopperer ut av den ene og forsvinner i retning vest.
Like etter er de tilbake.
Samles i en.
Først kommer en hvit boks, så kommer et gyllent kors og tilslutt en blå sfære.
Da vet du at du er på riktig vei.
Sier sjamanen.
Mer ydmyk har jeg sjelden vært, oppløst i tårer borte ved peisen i møte med all denne overveldende storhet.
Takk er så alt for lite, jeg evner ikke si det en gang.
Du får komme på besøk en dag, sier han og smiler.
Borte blir han.
Jeg har møtt ham igjen, flere ganger, Tungusjamanen.
Han er min lærer. Jeg har flere lærere.
Men ingen er så nær som han, der han bor ca 170 km sørøst for Ulan Bataar.
Men jeg skjønner ikke hvordan han fant meg, og hvorfor.
Han ser på meg med et vitende blikk når jeg spør om det.

Takk for at du deler denne sterke opplevelsen med oss Gro 
