Jeg hadde lest om å gi slipp og sende med elva
så tidlig i høst mens løvet enda så vidt hang på trærne
gikk jeg til min barndoms fiskekulp
som dengang var stor men nå virket merkelig liten.
Jeg satte meg i krøkebærlyngen, spiste noen bær
og la fra meg det som skulle av gårde,
det jeg var ferdig med.
Jeg tok farvel med lett hjerte
og satt igjen med en følelse av vemod men også lettelse.
Jeg la det ut i elva
og fulgte det med øynene på vei nedover.
Litt godt å være kvitt..
Så kom den virkelige høsten.
Sluddbyger.
Frosne kropper.
Storm.
Den første pålandsvinden brakte det hele tilbake igjen.
Det traff meg midt i panna.
Takk for sist, min venn..
Det var nok litt for tidlig.
Men steinene i elva og bølgene i havet hadde rundet av kantene,
så såret i panna ble ikke veldig dypt.
Når såret er leget
kan vi kanskje si farvel en gang til.
Det traff meg midt i panna... ...Det var nok litt for tidlig...
...Når såret er leget
kan vi kanskje si farvel en gang til.
Woha..
Det var rene ord for tankene! (tar dem med meg i vandringen) 
Forsøkte også å sende med elven, men fant visst ingen elv som var stor nok til å bære lasten. Det ble for grunt. Takk for nydelig ordlegging.
