Jeg var syk, jeg hadde influensa - lå der og hadde det pyton, synes livet "stinket"
Plutselig tenkte jeg "nei, finn på noe positivt".
Jeg kom på noe jeg hadde lest i boken "Kvinner som løper med ulver" noe om immunforsvaret. "ok" tenkte jeg,"jeg reiser - så ser vi hva som skjer"
Ulven min løper ved min side, vi skal nedover. Vi kommer ut i ett goldt lanskap, nesten flatt, grå sand som var kald. Vi rusler bortover, på høyre side - nesten med en snorrett skille ligger en frodig jungel, ekstremt frodig. Grønnfarger som er så grønne at de føles overveldene.
En liten hytte med strå-tak ligger inne i jungelen - ved skillet. Utenfor er en bålplass - og en godt voksen Afrikansk kvinne sitter utenfor.
Jeg går til henne og sier jeg er syk og ønsker å gjøre noe for mitt immunforsvar.
"Ut å plukke knokler" sier hun og peker ut i det golde ørkenlandskapet.
Ulven og jeg løper utover landskapet. Jeg ser en mann stå rolig ett stykke unna, jeg løper dit. Han bevokter knokkler som er mine, hendene mine med underarmer. Det er min far. Jeg ser han holde meg som liten og slippe meg rett ned, så jeg detter "boms " i bakken. Han sier "beklager at jeg ikke holdt deg".. "men den eneste mannen i ditt liv nå, som aldri vil la deg falle er din sønn".... han overrekker meg mine knokkelhender og forsvinner i luften...
Ulven og jeg fortsetter utover i landskapet. Jeg treffer menn som bevokter alle knoklene mine - alle er de fra mitt liv nå - og alle har på en eller annen måte sviktet meg. Vi samler til vi har hele mitt skjelett - og setter kursen tilbake til jungelen.
Jeg tømmer bagen med knokler ut på bakken ved bålet til Kvinnen. Jeg får beskjed om å legge alle riktig - slik at de danner ett menneske. Når så er gjort, reiser hun seg opp og kommer bort til meg. Vi står ved føttene på skjelettet. Hun begynner å synge - "Fall inn når du føler for det" hører jeg i mitt hode. Jeg åpner munnen og synger over knoklene.
Mens vi står og synger legger det seg på skjelettet sener, kjøtt, indre organer, blodårer, hud, osv. og tilslutt så ligger det en komplett Elin på bakken foran oss.
Hun reiser seg, stiller seg foran meg, smiler og går rett inn i meg. Ut på baksiden - fra ryggen min hopper det ut en hunn-ulv. Hun løper rett bort til min ulv (som er en hann) og de to løper sammen utover det golde landskapet og forsvinner i horisonten.
Jeg står litt fortumlet tilbake og venter på at de skal komme tilbake. "Bare gå hjem" sier Kvinnen..."de kommer ikke tilbake" OK, jeg tusler meg tilbake til mitt utgangspunkt - der jeg begynner mine reiser.
Ulven min hadde gjort den jobben hos meg han kom for ,så nå var det på tide for han å gå videre , fikk jeg beskjed om litt senere.
Reisen slutt....
Men det hører med til historien at jeg var oppe å gikk dagen etterpå og følte meg nesten helt frisk.
Elin
