T-banen har vært ett hellig sted for meg i det siste. Har hatt mange gode stunder ved å sitte der, lukke øya og finne ut av ting. I dag så skjønte jeg at jeg ikke vil vise min egen styrke, før det er absolutt nødvendig. Hvorfor er det sånn? Jeg bestemte meg for å finne kraften til å vise min egen styrke. Jeg lukka øya og begynte å ta imot. Jeg gikk gjennom en tunnel. Tror jeg var på Vestlandet ett sted, fordi det var ett fjell på min venstre side og ett hav ved min høyre. Når jeg kom ut av tunnelen hoppa jeg ut av veien og oppover fjellet som gikk ved siden av veien. Jeg hoppa oppover som Frosken. Jeg kom opp til toppen og satt meg på en flat stein. Runene var rissa inn rundt steinen. Jeg blei til meg selv og strakk armene opp mot himmelen. I det øyeblikket mottok jeg lys fra alle de 6 Hellige retningene. De møttes i sentrum, meg. Jeg stod der og ble fyllt opp til randen. Jeg blei litt usikker på hva jeg skulle nå, så jeg ba om hjelp. Den Hvite Reinen kom opp og tok tak i meg med horna sine og slag meg over kroppen sin. Så bar det avgårde over fjell og mark.
Det tok meg med over til Vinterlandet, og mot et sterkt og hvitt lys. Da plutselig svever jeg avgårde og befinner meg i en sofa som svever i luften. Den svever avgårde til ett tre. Jeg blir ført ned til treets rot, og blir sittende. Treets ånd kommer ut av barken og presenterer seg. Han strekker ut armene sine, noen greiner, og kaster meg opp i lufta. Jeg faller ned mot trekrona og blir tatt imot av noe liane lignende greier. Lianene presser seg ned i halsen min og pumper ut no greier. Jeg kjenner jeg får antydninger til kvalme. Etter denne seansen med intimitet med treet blir jeg kastet inn i en ny dimensjon. Jeg ser meg selv som en engel
, jeg fikk frysninger og blei nesten litt kvalm av det. Blir så pompøst og høytidelig, men jeg bare tok imot. Jeg hadde ett kort sverd i hånden. I det øyeblikket jeg strekker sverdet mot himmelen, skinner plutselig Sola for fullt inn på t-banen og blender meg. Jeg kjenner jeg blir fyllt av en STOR kraft. Sola brant opp ett lag av huden min, eller den brant opp hele meg og jeg steg opp som fugl Føniks. Sola fortsatte å være en kanal for meg og kraften en stund til. Hver gang jeg strakk sverdet opp mot himmelen, blenda Sola meg. Det var magisk 
Det som er greia, er at jeg bruker kroppen og erfaringer som et termometer på om jeg bør ta i ett tak. Er jeg ikke fornøyd, er det jeg som må gjøre jobben. På den måten får jeg også det jeg trenger. Har hørt mye i det siste at hvem skal heale healern, og svaret på det tror jeg ligger i at healern kan vel heale seg selv
(enda mer imponert om du kom deg av på riktig stopp 
)
