Jeg hadde en magisk dag i skogen i dag. På godt og vondt. Som om fortid smeltet inn med nåtid. Jeg går rundt og ser at beveren har blitt aktive rundt den gamle hytta igjen. Det er noen ungdommer på andre siden av vannet. De roper og brøler og kaster stein på isen. Jeg er tilbake i ungdomskolen. "Se der er beveren!" roper de og jeg vet jeg ikke må snu meg for da vil de le av meg.
Ved beverhytta inntil et tre, i en liten grop, som om noen hadde lagt den der med overlegg, lå en død dompap.
Jeg kommer opp på veien og tusler hjemover. Plutselig dukker guttegjengen opp, ti meter foran meg. Jeg fryser til, blir redd. Det er ikke nåtid, men mobberne fra ungdomskolen. De flirer og ler, snur seg mot meg, før de bestemmer seg for å gå videre rett framover.
Jeg snegler bak de, retter på lua. Er i full panikk innvendig. Føler meg helt hjelpesløs, som om jeg var fjorten år igjen.
Så husker jeg på noe jeg leste her inne et sted. Kast frykten på flammene. Jeg visualiserer en flamme i mitt indre. Så tar et voldsomt sinne tak i meg. Jeg føler meg som en rambukk, mot de vonde minnene. Ikke faen om de skal ha makt over meg lenger.
Føler at hånden min knytter seg og jeg argumenterer for meg selv, at om de er tre stykker, skal jeg ihvertfall gjøre skade for meg, om det mest ekstreme skulle skje. Er nesten oppslukt av egen volds-fantasi, da det kommer tilbake til meg at det er ikke disse guttene som har gjort meg noe.
Så tar de av til en annen vei. Jeg har en ulv hoppende foran meg. Den griper etter noe i halsen. Jeg lar den gjøre det og ser at den står med en stor edderkopp i munnen. Den gir den til meg og jeg putter den i lomma. Har på følelsen at jeg skal ha den til noe, aner ikke hva...
for en fantastisk skogtur du hadde!!!

(Ble litt lei meg for den dompapen da men...)
Følte at sinne fungerte som bensin i motoren, men det er jeg som styrer bilen....
