Sjaman.com – Forumarkiv

Som barn søkte jeg ofte ut til naturen. Jeg hadde lange hviskende samtaler med trær, steiner,
elven og havet. Og de svarte meg på sitt vis.

Som voksen har jeg i perioder søkt meg ut til naturen, men det har ikke vært like ofte som da
jeg var barn.

Sist sommer oppholdt jeg meg mye ute i naturen.
Det var fantastisk igjen å kunne lytte og drømme seg bort i elven. Klatre opp knauser. Vandre
rundt i skogen. Sitte ved bålet. Oppsøke sieidier. (samiske offerplasser)

Kjærligheten til naturen vokste seg sterkere i løpet av sommeren.

I de siste dager har jeg merket noe nytt. Jeg forstår ikke helt hva det er som skjer med meg.

Men det føles som om naturen synger gjennom meg. Hele meg.  Det er akkurat som om det er
like før det vokser ut greiner på meg. Under føttene kjennes det ut som om jeg har sterke
solide røtter, som strekker seg langt ned i jorden. Det føles som om treet er i meg og jeg er i
treet. Jeg føler også at jeg er inni et fjell.
På samme måte føler jeg dette med vinden og vannet. 

I går hadde jeg et pussig syn. Jeg så himmelen og havet. Men det var snudd helt på hodet.
Havet var der himmelen skulle ha vært og omvendt.  Etter dette dukket en hvit sandstrand
opp. Litt lenger opp fra stranden stod det en klynge med trær. Alt dette stod også på hodet.

Oppi alt dette nye som skjer, har jeg vært preget av en ufattelig tristhet. Jeg gjør ikke noe
spesielt med denne tristheten. Jeg observerer bare at den er der. Kanskje jeg får svar på hva
det skyldes en dag.


Akkurat nå er jeg bare opptatt av at naturen synger så kraftig at det nesten blir litt
skremmende.

Uansett, så er naturens sjel magisk.

Naturen synger gjennom oss

og det føles så...... kjent

Jepp 

hei tullsjura 
vi for håpe det er bevis for at ting forandrer seg til det bedere for deg 
å at det ikke har med framtiden da vår jord blir liggende under vann. sandstranda virket betrygende klem bast 

omsnudd verden er ikke det samme som overforsvømmelse....

omsnudd verden bare er

røtter i himmelen

ja der kan du se takk og lov for det hilsen en uerfarend 

  alt i naturen er magisk

  jeg føler meg alltid beskyttet av skogen
  og jorden
  jeg får alltid trøst
  og gode råd, klare tanker

"Bast":

hei tullsjura 
vi for håpe det er bevis for at ting forandrer seg til det bedere for deg 

takk  Det er det jeg også håper på.

Magisk skrevet ...

"Tullsjura":

Etter dette dukket en hvit sandstrand opp. Litt lenger opp fra stranden stod det
en klynge med trær. Alt dette stod også på hodet.

En rekke av mine "syn/filmer" ender ved en sandstrand. Det blir skrevet i sanden fra undersiden, så teksten står hevet i sanden.
Dette minner meg om det.

Sier du det. Det var interessant.
Jeg får tekster i form av skilt. Men jeg klarer sjelden å få med meg hva som står der. Det blir som regel bare de første bokstavene, før skiltet forsvinner av syne.

Veldig interessant, tullsjura. Takk for at du deler.
Jeg bare undres på den tristheten du føler. Hvis dette er en visjon om noe helt nytt, som innebærer å forlate det gamle (livet) - kan en naturlig nok føle tristhet, selv om det nye er til det bedre. Men det er en stor forandring.
Det var bare tanker jeg gjorde meg.

Ja, du er sikkert inne på noe der, bluestorm. Jeg vet ikke om jeg er moden for de forandringer som skjer.

Det kan nok føles sånn (om dette er riktig da), men det er mest som et vemodig farvel. Klart du er moden!
Forandringen kan godt foregå nærmest umerkelig. Slik at en dag ser du deg tilbake og skjønner at det har skjedd.

Jeg syns det er flott at du bare observerer følelsen, slik du sier. Det i seg selv viser at du er mer enn moden.

Kloke bluestorm 
takk for hjelp, det føles bedre nå 

Ailo har sagt eller skrevet en gang at Saivolandet kan være under føttene våre, som et omvendt speilbilde.

Kanskje det var ditt Saivoland du så...

Naturen er fantastisk. 

Sterke opplevelser du har der. Jeg tenker vel som Bluestorm i forbindelse med tristheten.
Det kan være du er på vei inn i noe nytt? I en skjønn forening med moder jord, himmelen, vannet osv.
Å forlate det gamle kjente kan være trist.

Uansett.....håper du finner ut av dette, å lar skogens sang synde deg videre i livet! 

Jeg ser da nemlig et nydelig bilde i mitt hode. Å det er meg (mennesket) som står som ett fjell, med solen skinnende over mitt hode (fjelltoppen)....(Min indre verden - min sannhet)....som speiler seg i havoverflaten (den ytre verden) ved fotens fjell (Mine ben - jordet)....Disse to speiler seg likt. Min indre verden kontra min ytre verden!

Jeg fikk dette bildet i hodet når jeg leste ditt innlegg. (Silva: Å finne kraften til å ha makten../Generellt)

(Så minnet jeg meg at du fortalte meg en gang om trisheten du følte når du måtte forlate panteren)

Jeg fikk også saivotanker som Inger Lise.

Lykke til videre

"Inger Lise":

Ailo har sagt eller skrevet en gang at Saivolandet kan være under føttene våre, som et omvendt speilbilde.

Kanskje det var ditt Saivoland du så...

Hva skal dette symbolisere? At landet er under føttene?

"Silva":

Det kan være du er på vei inn i noe nytt? I en skjønn forening med moder jord, himmelen, vannet osv.
Å forlate det gamle kjente kan være trist.

Uansett.....håper du finner ut av dette, å lar skogens sang synde deg videre i livet! 

Ja, dere har sikkert rett. 

Gunilla: ja jeg husker det med panteren. trist var det, men det var tid for å slippe taket. Nå kommer den kun når det er ekstra behov for energien dens.

Ikke så analyserende og dypt svar fra meg, men svært kort; det er VÅR!
Februar er siste vintermåneden, naturen våkner opp igjen nå, alt det mørke og sovende erstattes av lys og liv.
Bare det i seg selv er vidunderlig og magisk 

"Vind":

Ikke så analyserende og dypt svar fra meg, men svært kort; det er VÅR!
Februar er siste vintermåneden, naturen våkner opp igjen nå, alt det mørke og sovende erstattes av lys og liv.
Bare det i seg selv er vidunderlig og magisk 

Jepp