Sjaman.com – Forumarkiv

Det kjennes litt som om hele verden snus opp ned og i et lite øyeblikk kan jeg se fortida falle. Alle ansiktene og alle minnene, de tingene jeg har verdsatt. Blir fjerne.

Jeg har ingen nære, slik som jeg hadde. Hva som er igjen er mennesker jeg nesten ikke tør ringe, i frykt for å forstyrre. Det er alltid en grunn til å la vær uansett og mest av alt er mistilliten til at folk vil bruke tilliten mot meg, sette seg over meg og begynne å ta kontroll. Noen ganger lurer jeg på om det er plass til sårbarhet her i verden, i min verden.

Jeg møtte noe fryktelig skummelt i drømme i natt. Det var en tilstedeværelse i rommet, i drømmerommet som er et annet sted og jeg følte at halsen ble påvirket, så begynte jeg å miste energi. Den tappet ut av meg til jeg nesten ikke visste hvem jeg var, før jeg husket å rope på ulven. Den kom og den tok med seg bjørnen og så våknet jeg. Den drømmen har jeg hatt før, men denne gangen gjore jeg motstand. Noe i meg, sier at jeg trenger motkraft, for å stå i mot når det skjer igjen, gå i dypet ber den. Men for å være ærlig greier jeg ikke å reise lenger. Noe i meg stritter i mot.

Et sted mellom barken og veden...Men finner vel ut av dette også. Bare et lite sukk, før jeg imploderer av taushet.

Her kan jeg kjenne meg litt igjen. 

Når jeg opplevde dette, så var det i ett tidspunkt hvor jeg tok steget helt ut.
Hvor jeg innrømmet ovenfor meg selv at jeg brøt med andres prinsipper,
og fulgte mine egne. Da jeg hadde gjort det, så jeg forskjellen på
interessene, verdiene hos meg selv og noen av de rundt meg.

Det er ganske tøft å komme i en slik situasjon. Nå vet ikke jeg årsaken din,
men uansett årsak er ensomhets-følelsen en vond ting.

Kanskje vi havner i ett slags hulrom når vi tar et valg, opplever noe som kanskje
snur opp ned på ting...et hulrom som kanskje kommer av følelsen av at ting
er ugjennkjennelig...å vi blir satt ut.

Dette kan også kanskje føles som om halsen snører seg, å at man mister
energi. Godt du har hjelperne rundt deg. 
De hjelper deg nok å finne veien ut av hulrommet igjen.

Å tilliten...er en tøff prosess å jobbe med. Men når man klarer å finne den,
er den gull verdt.

Ønsker å gi deg en god klem! http://solmaane.forumotion.com/users/49 ... 420865.gif[/img]

Har også lyst til bare å gi deg en klem.
Det er flott at du setter ord på det. jeg kjenner meg mye igjen, og hvem har ikke det.
Implodere ja, det er ikke noe godt. Jeg vet. Viktig å få utløp for følelsene, få de i bevegelse, sirkulasjon.

Jeg tror dette er en del av det å vokse som menneske, som sjel og ånd, å erfare ensomhet og tomme rom.
Det er universelt, og du er ikke alene om dette.

Forresten, dette tror jeg ikke. Jeg vet.

Have faith!

det er vell kanskje ikke bare selskap du soker ,men heller likesinnende.
kjenner meg selv ogsaa igjen fra perioder fra min fortid, ensomhet er
egentlig veldig ensomt naar du absolutt skulle hatt noen narme og dele dine tanker
og folelser med( beklager skrivinga  engelsk tastatur..)
kanskje du burde bruke det som en intuisjon forran og etter hver meditasjon og bringe deg dei menneskene du trenger rundt deg...
vet ogsaa at det finnes noen veldig kraftfulle mantra mot ensomhet...
vil ogsaa gi deg en klem

Hei Sommersky

Tror nok vi er mange som kan kjenne oss igjen her,-det er en slitsom, men spennende vei vi har valgt oss.

Da jeg leste innlegget ditt,tenkte jeg på at vi har jo (sånn som jeg ser det) valgt folkene vi skal møte før vi ble født. Det har hjulpet meg mange ganger når jeg treffer på mennesker som jeg får"problemer med". Jeg er overbevist om at vi har "skrevet" en avtale før vi ble gjenfødt om å hjelpe hverandre med temaer vi skulle jobbe med. Og dermed kan det ikke bare bli vennlige kontakter,-da hadde vi ikke vokst eller fått jobbet oss gjennom temaene.

Jeg vet ikke om dette kan hjelpe deg,men for meg ble det en ny måte å se på folkene rundt meg på. Jeg sliter f.eks med broren min. Er kjempeglad i han,men han gjør hva han kan (bevisst eller ubevisst) for å trykke meg ned i "søla". Da visdommen om avtaler før fødsel kom til meg,ble det enklere å takle+ jeg vet at jeg bare må jobbe med denne følelsen og komme gjennom den. Hvis ikke risikerer jeg å måtte slite med den i neste liv også,-og neitakk! det er jeg ikke interessert i.

Ang. drømmen er det kjempeflott at du nå kjempet i mot! Du skal se at drømmen nå blir borte, for det er ofte det som skjer med en gjentagende drøm når vi endelig klarer å snu oss mot det skumle og kjempe i mot!
Du vil sikkert merke det i det daglige også.

Jeg er enig i det yinyang skriver,-om å finne likesinnede. Finnes det noe miljø der du bor? Kanskje du kan melde deg som medhjelper på en av de mange alternativmessene? Da vil du treffe både likesinnede "fotfolk" og behandlere.

Takk for at du delte det med oss! Håper du finner ut av ting,det er ikke godt å føle seg så alene.
Stooor klem med ønske om en god helg

Vi går veien inn i oss selv, og da må vi gå alene.

Men finne lyset i oss selv, være vår egen lykt.

Så en stor klem fra meg

God'inger 

Takk for alle klemmene, det varmer det.

Det jeg tror, er at det er ting jeg må gjøre innover, før jeg kan opprette noen sunne kontakter utenfor. Litt for fucked av tidligere erfaringer. Men istedenfor å gå framover, stoppa jeg opp og spiralen gikk nedover.

Men, når jeg gir slipp på de gamle "løsningene", så dukker det opp små hint. En bok om drømmer, en tolkning av min drøm, en aha opplevelse. En innsikt i hva jeg må gjøre. Som er helt annet enn de frykttvangaktige valgene som bare ser svart hvitt.

Tror rett og slett det har noe å gjøre med at jeg har fått muligheten til å jobbe med sosial angst og da ble den så utrolig mye sterkere og så ble jeg redd for det som skjedde den første gangen, da jeg ikke visste at jeg måtte kjempe mot.

Interessant vinkling, arkadia. Om at jeg har valgt selv folkene jeg skal møte. Det gir sammenheng med mayakalender-dagen min ihverfall. Min er edderkoppen.For å bli fri, så må en vel erfare å være fanget først. Ikke sitte fast i nettet, men balansere på det.

Å være sin egen lykt, det var et godt bilde. Tar med meg videre, takk Bjørnedanser.

Du lyser så vakkert, Sommersky.



Sommerfuglklem

Takk sommerfuglen  Klem til deg!

alt det som skjedde var meningen

det er vannmannens tidsalder

du er på vei mot et sted

hvor du og flere med deg skal bære lyset

livet er en prosess, hvor vi herdes

langsomt

så vi kan tåle det som kommer

Og akkurat det, den tanken er blitt utforda av stor tvil. Men jeg begynner å forstå at det handler om tankesystemer jeg tok til meg mer eller mindre ufrivillig. Så her sitter jeg å forbanner gud og verden for at jeg hadde det til tider vondt og hevner meg på de begge ved å plage meg selv og stenge av for det gode. Og alt ramla sammen i løpet av en dag. Men nå tror jeg er på vei til å stable korthuset opp igjen. Eller forhåpentligvis noe mer stabilt. Offerrollen har kommet opp i dagen.

Takk for håp i ordform 

Du beretter med stort mod og kraft, Sommersky . – Også jeg genkender meget, og det er helende for mig at læse både dine og andres tanker i tråden.

"Sommersky":
Så her sitter jeg å forbanner gud og verden for at jeg hadde det til tider vondt og hevner meg på de begge ved å plage meg selv og stenge av for det gode.

Akkurat dette har jeg brugt meget tid på, indtil alt omkring mig var fuldstændigt forvandlet til støv . Lad det ikke få fodfæste! . Jeg mener, vend ikke vreden indad …

"Sommersky":

Noe i meg, sier at jeg trenger motkraft, for å stå i mot når det skjer igjen, gå i dypet ber den. Men for å være ærlig greier jeg ikke å reise lenger. Noe i meg stritter i mot.

– Måske skal du ikke rejse så? Måske bare bede en stille bøn til dine hjælpere om at give dig den modkraft, du savner?

Klem

Kanskje jeg ikke skal reise. Det har jeg ikke tenkt på. Det er kanskje ikke der jeg skal jobbe nå.. TAKK for din vinkling Tjørn 

Jeg tror ikke det fikk fotfeste, foresten. Føler jeg har åpnet opp igjen for flyt og ting beveger seg i riktig retning. Som om jeg er i gang igjen nå. Etter en midlertidig stans (tenker på tog-metafor).

Klem og takk 

..nå er jeg nesten målløs..det er som om jeg kunne skrevet det selv, tenk at noen andre kan føle det samme?! Intensiteten av situasjonen min, de spørsmålene jeg reflekterer over, sender lammelser utover hele tilværelsen -og ensomheten er snart den eneste som banker på døren.. -Kom ikke langt nedover i innlegget før tårene presset på.. Jeg beundrer din styrke og ærlighet, som har sendt dette ut i verden..! Velsigne deg, måtte du få alt du søker etter...!

-og, jeg vil gjerne gi deg en klem, jeg med! 

Jeg er så glad for at jeg tør å være åpen, aller mest de gangene noen kjenner seg igjen. Ikke for at jeg unner andre dette, naturligvis, men for da er man jo ikke alene likvell. Så er ikke ensomheten så sterk.

Jeg ser at du er ny her, ønsker det hjertelig velkommen inn!

Det har gått ei lita stund nå og det merkes nå at jeg ikke står på terskel til fortapt tilværelse, men til å finne meg selv. Det er bare så tøft å ta valgene, men et skritt av gangen, så kommer en nærmere...

Takk for fine ord og stor klem tilbake 

Sommersky. Liker nicket ditt   Kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen din over om ensomheten... Jeg har opplevd og innimellom opplever det som tankemønster som skal bort og erstattes. Gammel energi som henger ved. Gammel energi som skal forløses..  Opplever det som svintøfft når det virkelig står i, men det går bedre når man forstår at det er endring som gjør det. Godta. Ha tillitt.
Bønn er bra. Be om at gamle energier blir forløst i kilden GUD i deg.. Og la den høyeste vilje skje. Takk for det

En god klem til deg fra meg, fiske-elskeren  

Hei på deg.

Gamle energier ja. Det er mye fortid som kommer opp om dagen. I tillegg til en frigjøringsprosess fra foreldre, som er rimelig utfordrende....

Men jeg liker forslaget ditt. Å be, det virker så enkelt at jeg glemmer det bort i blant. Jeg har riktignok en som ber for meg en periode nå, men jeg kan gjøre det selv også.


Klem til deg