KRAFTDYRGAVEN
En kraftdyrgave jeg fikk
den bar jeg med meg
hvorhen jeg gikk
Jeg følte meg trygg
men forsto ikke helt hva den betød for meg
før den plutselig ble borte
I en hellig sirkel
tente vi et bål
Jeg ville vise deg min bjørneklo
jeg tok den frem
og la den i hånden på deg
Ja, den er fyllt av kraft, sa du
den gir beskjed om at du må
ta tak,
sa du til meg
Så ga du meg et råd
neste gang du går ned
i sorg og skam og angst
skal du la bjørnen hugge tak
og snu følelsen
til handlekraft
Jeg fikk aldri den bjørnekloa tilbake
Mistet du den, og glemte
eller tok du den i forvaring en stund
eller la du den ned ved foten av et tre
for at jeg skulle erfare å få kjenne på
at noe av min kraft
ble borte fra meg
En kraft som gir beskyttelse
men som jeg ikke kjente helt
før den var tapt
Den lille jenta i meg
savner sårt den gaven
og av respekt for meg selv
spør jeg deg
vet du hvor bjørnekloa tok sin vei
Har du svaret crazy sjaman
som til stadighet belærer meg
for at jeg skal forstå hva som venter meg
rundt neste sving
en vei
fylt av hjelpere og skremmende vesener
som skyver meg frem i mørket
til jeg står ved lysets dør
Som svar tilbake fikk jeg;
Å kjære Siri, jeg la den på furustokken
hvor du satt, jeg la den mellom deg og
ilden som brant
Men vi glemte å lukke den hellige sirkel
Kanskje kloa ligger der beskyttet
og blir fullt av jord og vann, av ild og luft
Kanskje det var meningen at den skulle
ligge igjen, kanskje den har en visdom
den vil dele med deg
Det var med tunge skritt jeg vendte
tilbake til bergets topp
Da jeg kom frem, så jeg ingen bjørneklo
jeg lette og lette
til slutt ga jeg opp og satte meg ned
Jeg ser på stammen hvor jeg satt
og plutselig ut fra stammen kommer
en bjørneklo
Der er den, tenkte jeg glad
Men så hugg sorgen tak i meg
nå har jeg mistet en venn, en stjernesøster
Jeg tente et bål, jeg kastet greiner på
og ga slipp på deg og mye mer
Mitt hjerte var fyllt av beksvart tjære
mistenksomhetens sorte piler
hadde jeg sent
mot deg
Nå rannt det ut og ned i jorden
som en sviker følte jeg meg
Da fikk jeg fra åndene grei beskjed
Nå skal du gå å hente Wynjasteinen,
gledesrunen, du tidligere har lagt ned
ved foten av et tre
Du vet hvor det er, for på stammen
henger en hvit katha og viser vei
Men jeg fant ikke steinen, den var forsvunnet
ned i et hull så dypt, at jeg rett og slett
ga opp
Da tok jeg en ny stein og kastet ned
Geb, gaverunen, som jeg hadde fått
av en annen stjernesøster
skjenket jeg deg
Jeg ba en bønn; måtte dette stedet være til glede
og en gave til de som kommer hit opp
et sted fyllt av fred og kjærlighet
Men selv var jeg ikke glad, jeg var fremdeles
fyllt av tap og sorg og savn
Jeg følte jeg hadde sveket og mistet
ikke bare deg, men mye, mye mer
Hjertet var tungt og samtidig aldeles tomt
Da ser jeg i et indre syn
at jeg hadde bygd et kortstokkhus
og i det, det falt sammen
så jeg at takets kort
det var stokkens to jokere
som lo lystig til meg;
der har du din tapte illusjon
et luftslott som ikke
tålte vær og vind
Da jeg kom hjem, trist og lei
og følte at livet var tatt fra meg
gikk jeg inn på sonen
og se hva jeg fant;
et dikt hadde du sendt, med
luftens ånder og med tordenfuglvinger på
Da husket jeg hva du en gang lovet meg
jeg vil være der når du faller og gir opp
og legger deg ned, eller begynner
å gå baklengs på din veg
Nå har jeg fått det for meg
at jeg må bygge mitt hus
på sikrere fundament
Helt ned på grunnfjellet
må jeg grave meg
og møysommelig bygge opp
det hus som er mitt
Når huset står der ferdig og solid
vil jeg gå inn i den største frykt
jeg noen gang har hatt
I det lynet slår ned og
jorden åpner seg
vil også dette huset ryste i sine
grunnvoller og
falle sammen til ingen ting
Også det vil vise seg å være
kun en illusjon
Men foreløpig gjør jeg som du sier
jeg lar bjørnekloa ta tak
på mine svarte følelser
Gjennom kvelden og natten, ja kanskje
dagen med, skal jeg tåle å stå i
smerten som fyller mitt hjerte
i det jeg skuer inn i mitt eget mørke
Når jobben er gjort, vet jeg at jeg
vil være i stand til å
tilgi meg selv
Det er visdommen bjørnekloa
gir meg i denne stund
For en gave jeg har fått!!!
Bjørnekloa fant jeg på trestammen
hvor du sa den lå
men jeg tror at jeg i min mistenksomhet
har mistet en kjær venn
(de tre bjørner)
