Trommereise 18. juli 2005
Intensjonen var å hilse på mine kraftdyr og åndelige veileder igjen for å se hva jeg kunne gjøre for dem denne gangen, siden de har tilført meg så mye. Jeg ønsker ikke å miste den gode kontakten, og trommereisene hjelper med til å utforske nye stier sammen med dem. Men så går det så aldeles annerledes.
Gikk ned den vanlige måten på første nivå, langs røttene på bregnene mine, men satt plutselig inne i et ”lysrør” som svingte seg nedover og nedover, videre nedover og ut i en stjerne himmel, til et verdensrom som lignet vårt, men var likevel annerledes. Fløy forbi noe som lignet månen, og på nært hold kunne jeg se kratrene tydelig. Videre nedover og nedover gikk det i en voldsom fart. Her hang jeg virkelig ikke med i svingene!
Forsøkte å bremse farten ved å konsentrere meg på gå ned i nivåer slik jeg har gjort det ved andre reiser. Føk bortover mine høst-gule sletter på andre nivå, og forvant ned i grottene ved enden av slettene, og videre nedover i lysrøret i et rasende tempo.
Kom til tredje nivå – som er for meg et is-landskap – i samme halsbrekkende tempo, og gikk direkte ned i råken i isen hvor jeg hadde vært før. Visste nå at kraftdyrene mine ville at jeg skulle møte det mørke dypet som jeg ikke våget å gå imot i trommereisen under kurset.
Fikk litt panikk med en gang jeg gikk under vann – det er ikke så lett å la seg drukne – men når jeg bare får svelget sjøvann en gang, så går det greit og jeg kan ”puste” igjen.
Sank nedover til bunnen og begynte å gå mot den mørke a-byssen som ville bli et slags fjerde nivå. Jeg kjente at dette klarte jeg ikke alene og ba om et kraftdyr. En delfin kom til syne på høyre side i synsranden, og jeg ble så glad de delfiner er et godt tegn, men den snudde og forsvant da den så hvilken retning jeg gikk. Fram kom i stedet en kjempestor djevelrokke som ba meg sette meg på ryggen, og så skulle han føre meg innover.
Jeg la meg rett utstrakt oppå ryggen og hold fast i krumningen foran, lukket øynene og lot det stå til, jeg var redd for å se den veggen jeg skulle igjennom. Plutselig var vi i en merkelig fremmed landskap, eller by, under vannet et litt spooky Atlantis. Jeg ønsket absolutt ikke å møte noen som måtte bo i denne spøkelsesbyen, da jeg var overbevist om at det måtte være noen skrekkelige vesener, og vi ”fløy” fort over. Det virket som Rokken også ville fort forbi dette stedet.
Som om noen skulle dratt i ”tømmene”, stanset Rokken og kastet meg av og opp på en liten grønn banke. Klarte ikke å avgjøre om det var en øy eller hvor denne verdenen var. Der sto en ”romer” lignende skikkelse og ventet på meg, med lang, hvit kjortel med belte i livet, lyst, honningfarget hår og en gylden laurbærkrans eller et gyllent bånd rundt hodet.
Det var tydelig at jeg var ventet, og han ga tegn til at jeg skulle følge ham. Skimtet på høyre side av stien et slags kolosseum, og trodde at jeg skulle dit og bli revet i stykker av gladiatorer og villdyr, men vi gikk forbi dette og jeg ble ganske lettet.
Uten noe forvarsel, sto jeg foran en stor Jesusskikkelse som satt på en trone. Nesten som en ”takk for sist” fra en tidligere trommereise, da jeg hadde møtt ham, men hadde overhodet ikke tid til å snakke med ham, og dessuten likte jeg da heller dårlig utsiktene til å få Jesus som åndelig veileder. Nå måtte jeg pent sitte ned å høre etter.
Jeg ble veldig overrasket, da jeg ikke kunne forstå hva jeg skulle kunne gjøre for en slik allmektig person siden han hadde kaldt meg inn. Du hellige enfold!
Med en litt irettesettende pekefinger fikk jeg en leksjon om kjærligheten – den uselviske, altoppofrende kjærligheten, den jordiske kjærligheten og kjærligheten mellom mann og kvinne. Alt dette er en Guds gave, og det måtte jeg lære meg å ta imot. En hellig gave til menneskeheten, og ikke være så stolt og utilnærmelig og tro at man kan klare seg fint uten. Mennesket er ikke skapt til å være alene, selv ikke Han hadde klart seg uten denne erfaringen. Hvordan kunne han ellers vite hva det er å være menneske?? Jeg må ikke straffe meg selv med ensomhet. Det å være alene og være ensom var to forskjellige ting.
Jeg sank nok litt ned etter denne reprimanden.
Jeg lovte å gjøre noe med dette, men så tok jeg meg i å si at han var nå ganske alene selv der oppe – eller hvor det nå var. Da svarte Han med et smil at han hadde så han klarte seg! Alle sine og de han var glad i, var rundt ham, men ikke akkurat der synlige for meg. Nå var det visst like før jeg havnet i en skammekrok – men jeg skulle liksom forsøke å argumentere mot den ubehagelig korreksjonen jeg hadde fått..................
Tror trommene begynte tilbakekallingen i grevens tid, og jeg fikk det veldig travelt med å finne Rokken min og kommet meg tilbake. Det gikk igjen i et forrykende tempo, og med et realt spark bak av halen til Rokken, fór jeg oppover lysrøret i en rasende fart, og kliss våt fra topp til tå, med håret hengende foran ansiktet i store floker av mudder og grønske, havnet jeg på alle fire på bakken. MEN jeg rakk det!
Forresten vet jeg ikke hva som skjer hvis jeg ikke rekker tilbakekallingen fra trommene.
anced
velkommen hit och takk för att du delade med dig av erfarenheten!Mvh,
ThomasamohT
Tak fordi du delte det med os andre 
