Jeg foretok en ny reise i forbindelse med min tante Anne. Reisen har berørt meg veldig sterkt og jeg har brukt en tid til å fordøye den. På grunnen av at den har berørt meg så sterkt har jeg ikke lagt den ut før nå - det var mye i den reisen som måtte gjennomgås og bearbeides. Nå føler jeg imidlertid at jeg er moden til å dele denne opplevelsen med dere. Etter reisen så skrev jeg diktet Livets revy - det har jeg lagt ut her.
Nok om det - her kommer mine opplevelser;
Denne gangen kom jeg frem til foten av forfedre fjellet - min intensjon var at jeg skulle hjelpe denne tanten min over til lyset. Hun skal jo ikke være her - det er på tide hun får hvile nå. Intensjonen var også å heale tante for det mørke og sørgelige.
Jeg møter vokteren som slipper meg i gjennom og fortsetter min vandring ned til foten av fjellet. Det er en stille vandring uten så mange inntrykk. Det er imidlertid en ting som er veldig spesielt, jeg hører fløyter og klokkespill. Det er det eneste inntrykket som kommer til meg på vandringen fra vokteren og ned til foten av fjellet.
Det som skjer når jeg kommer frem til foten av forfedre fjellet er at jeg blir ført bort til en karusell. Det er en gammeldags karusell - den var helt fantastisk - med hester med vogner. En gammel mann står å spiller på en gammel lirekasse - han er liten og krokete og tannløs (han er med bestandig når jeg kommer til forfedrefjellet, noen ganger er han en gammel same, noen ganger er han en narr). Han ligner veldig på healeren på toppen av fjellet. Men denne gangen er han altså en lirekasse mann. Musikken blir tydeligere og mannen står der i bakgrunnen og ler, han blotter gladelig sin ene tann. Når jeg sitter i karusellen så ser jeg plutselig livet mitt passere i revy. Det er som om jeg sitter i en Kinosal og disse scenene fra livet mitt vises i sakte film på et stort kino lerret. Jeg ser også biter fra flere andre liv -annen tid. Jeg kjenner igjen personen som meg selv, selv om vi ikke er like, selv om det noen ganger er menn og ikke kvinner som vises på lerretet. Det handler om skam og fornedrelse og jeg kjenner at jeg blir dypt ulykkelig der jeg sitter.
Karusellen går rundt og rundt og lirekassemannen spiller og spiller og filmen fortsetter. Etter hvert som scenene fra mitt nåværende liv og tidligere liv ruller over lerrete så kjenner jeg at kroppen blir lettere og jeg retter skuldrene, jeg klarer å puste jevnere igjen. Selv om personene i hovedrollene på filmen er meg, så kjenner jeg at skammen og fornedrelsen blir borte. Plutselig stopper filmen opp og karusellen saktner farten. Lirekassemannen fortsetter sitt spill. Jeg går av karusellen og møter min tante Anne. Jeg spør om det var dette hun skulle vise meg og hun svarer; ja, blandt annet dette.
Jeg ber henne så gå inn i lyset og over til den andre siden. Jeg sier til henne at hun ikke tilhører denne verden lenger og at de venter på henne. Jeg sier så at hennes sorg vil bli leget og den mørke smerten vil bli erstattet med lys. Jeg sier at hun skal slippe å føle savnet lenger, hun blir ikke lenger oversett. Nå skal hun hjem.
Jeg ser min tante gå inn i lyset - hun formelig trekkes mot det. Det siste jeg ser av hennes ansikt er et smil og jeg kjenner egne tårer begynner å renne for dette er veldig sterkt. I det hun forsvinner inn i lyset og blir borte skjer det igjen noe fysisk med brystkassen min (slik som skjedde når jeg hjalp min morfar over). Brystkassen hever seg - det er akkurat som om noe røskes løs av meg og blir borte.
Når jeg atter er tilbake i min egen stue, så må jeg tenke igjennom hva dette var for noe. Jeg tror at to ting skjedde på denne reisen. Den ene tingen var at min tante hjalp meg med å samle sjelefragmenter og få disse tapte sjelebitene på plass igjen, det andre var at jeg hjalp min tante over og inn i lyset.
RITA som fortsatt er fortumlet etter karusellturen
Du er en stor inspirasjon for meg!
Klem fra meg!
