Jeg hadde en reise for en ukes tid siden der jeg dro dypt ned i jorden,til et sted fyllt med orange lys, formet som en ball, sammen et vesen av lys.
Der ble jeg hentet opp av en rød fugl, etter og ha lært, bare å være partikler....
Så gikk ferden oppover, til en annen energiball- blå denne, hvor ting var mer i kaos og jeg måtte benytte å være partikler som jeg hadde lært, der oppe.
I etterkant dro jeg ned dit selv.
En gigantisk slange kom, jeg koste den og den bet av meg høyrearmen.
Først ble jeg sint og den begynte å dra sin veg, og jeg roet meg å kalte den tilbake.
Da spiste den meg og ville dra meg ennå lengre ned, jeg fattet ikke hvorfor- og ville ikke lenger ned.
Da ble jeg på en måte ett med slangen og styrte den oppover.
Tilslutt havnet jeg ved jobben min hvor den bærset meg ut som en haug knokler.
(Jeg kunne ikke komme meg noe sted.) (Ikke tilbake til meg selv heller.)
Krevde veldig styrke før jeg klarte å bygge meg opp som en krokodille og formelig slepe meg til et vann nær jobben.
Da klarte jeg å komme meg ut i min indre verden og tilbake til meg selv.
Har vært mye slanger i det siste...
Også når jeg skrev ut et dikt på sonen i går, følte jeg at en slange krøp ut av halsen min og forsvant.
Senere i går fikk jeg et syn der tråden jeg har kuttet til en jeg er veldig gla i, kom til han i form av en slange.
Den innhyllet han, og skiftet ham, før den forsvant inn i ham og tente et lys.
(Dette var faktisk en positiv handling, da han bare var et skjellett med kjøttbiter her og der, før det.)
Lyset ville på en måte sige ut, men slangen bet fast i det og trakk det ned i magen hans.
Så så jeg et barn, mannen og den gamle mannen i ham, før han kom til meg, ga meg det som var mitt tilbake til meg og jeg til han.
Dette da i form av to like store begre.
Videre gikk vi i samme retning på hver vår sti.
Vondt ja, men nødvendig...
Ser ikke helt dybden i dette ennå...
Klem
Lilly
