andre kun en antydning - nesten som ingenting
rommet rundt er dyp blått, evig og allting
Funklende, funklende lett løftes jeg opp og blir i ett med allting
svevende i det dyp blå, uten å berøre det blinkende, flørtende
og det som nesten er ingenting
Lettere enn hvitt støv i fullkommen frihet
uten å kjenne begrensninger, grenser, tabu
Nået helt innerst til ytterst
Den boblende varmen i magen, i følelsene, i tankene
Lett pust som berører huden,
hele kroppen som puster gjennom huden
En rus, sitrende, pirrende, pulserende, dunkende
Et sted hvor alt er mulig
En sirkel hvor alt repeteres, hvor det ikke finnes en slutt
Rundt og rundt - varme, letthet, pust ...
Stemmen som kaller på meg
jeg vil ikke høre, jeg hører - intens, sterk, kraftfull
maner meg til å høre
Jeg sliter meg løs, tvinger tankene inn i rasjonelle spor
for å klare å vende tilbake
Jeg lander i tomhet
Jeg er kald, kvalm, trist
Her er meningsløst, etter at jeg har vært i Friheten
Denne opplevelsen hadde jeg under en trommereise for en stund siden, og siden har jeg satt stor pris på at jeg fikk hjelp og ikke ble værende i det rommet som jeg kaller Friheten. Livet har da altfor mange gleder til det
I tiden som jeg har fått etterpå, har jeg også lært hvordan jeg kan bruke rommet mitt. Jeg reiser dit på korte besøk, opplever gleden og går raskt ut igjen. For man bør ikke leke for lenge i Friheten ...
Driver og skriver om det, legger det ut når det er ferdig 
