GjenopprettetMedlem
Å gi noen en tupp i ræva (billedlig talt) = å elske dem frem
En viktig ting synes jeg, er at man skal prøve alt annet først.
Man skal ha respekt for at den man forsøker å få opp og gå igjen
faktisk har et valg, de kan bli liggende hvis de vil.
Da må man ha tålmodighet og vente til de blir lei av å ligge der...
For det skjer faktisk i de fleste tilfeller, det tar bare mye lengre tid
enn de som står rundt og observerer
synes skulle være nødvendig.
De prosesser vi går igjennom i livet, tar tid.
For de som gjerne vil hjelpe sine medmennesker som sliter
handler det om å la prosessene få ta den tid de trenger.
Når så den som sliter med problemer er kommet til det punktet
da de er klar for å gå videre
er det viktig å stille opp for dem og støtte dem.
Og da kan man komme til situasjoner, eller den som trenger hjelp
møter på motstand i seg selv eller sliter med selvbedrag...
Da kan det billedlige "sparket" gi rennefart nok
til å bryte gjennom mønstrene.
Dette vil da ofte sette i gang en hel kjede av hendelser
på indre og ytre plan.
"Hjelperen(e)" bør da stille seg til disposisjon for å hjelpe og støtte videre
slik at den som trenger hjelp kan bli gitt muligheten til å styrke seg selv
og sin identitet og etterhvert kan gå videre stort sett på egenhånd.
Ja, det er å handle på vegne av andre
når den det gjelder ikke har kraft, mot og styrke
til å handle for seg selv.
Det skal være en dynamikk i dette, og en samhandling,
som har en forståelse og gjensidig avtale på ett dypere plan.
Det er viktig å huske på at all åndelig og personlig utvikling
medfører smerte.
Det er ikke mulig, tror jeg, å starte opp en bevegelse
uten at man må kjenne på smerten ved å lee på ting som har stagnert og stivnet.
Det kjennes både på kropp og i sjel.
Og jo mer man har å løsne opp i og begynne å lee på
jo mere smerte vil komme opp.
Smerten frykter vi.
Frykten skaper motstand.
Når vi ikke klarer å jobbe oss gjennom motstanden
og møte frykten,
er det godt at noen dytter på litt,
eller gir en tupp i ræva.
Man kan også sitte og lese nyheter i avisen
eller innlegg på et forum
og plutselig "kjenne"
ett kjærlig spark der bak....
For det trenger ikke være "noe" som er direkte rettet mot en selv.
Men "noe" kan treffe en, og man kan vel kalle dette "noe" for en læremester
som skaper en åpning i oss
som igjen gir oss muligheten til å tenke og handle
på nye måter.
GjenopprettetMedlem
Helt enig,Sjelevenn
Det er vedkommendes eget valg og egentlig ikke så mye vi har noe med å forstyrre.
Men,vi mennesker er nå en gang sånn at vi gjerne skal ordne for andre. Positivt? Negativt? Vanskelig å si.
Da er vi tilbake det vi har snakket om tidligere: hvilke valg vi gjør før vi blir født og hva vi skal lære i dette livet.
Jeg har selv kommet meg ut av både depresjoner og andre situasjoner
uten at noen har sparket meg bak,-men vi mennesker er jo ulike.
GjenopprettetMedlem
"arkadia":
Helt enig,Sjelevenn Det er vedkommendes eget valg og egentlig ikke så mye vi har noe med å forstyrre.
Men,vi mennesker er nå en gang sånn at vi gjerne skal ordne for andre. Positivt? Negativt? Vanskelig å si.
Da er vi tilbake det vi har snakket om tidligere: hvilke valg vi gjør før vi blir født og hva vi skal lære i dette livet.
Jeg har selv kommet meg ut av både depresjoner og andre situasjoner uten at noen har sparket meg bak,-men vi mennesker er jo ulike.
Hva er helt riktig?
ingenting er riktig av det dere sier.
Skal dere stå å se på ,at en mennesket ligger nede og til slutt ender det med selvmord og dere som sto og har ikke handlet skal bebreide seg selv for ,at dere har ikke grippet inn tidligere.
Hva heter deres menning? likegyldighet? passivitet?
Man kan la være i og gi spark i rompa,selfølgelig det er hans/hennes liv.
Men hvis dette er en av derers barn eller slektninger?
Enig med inger lise.
Man skal gi spark og skikkelig og mange ganger helt til en får vond i rompa.Selfølgelig det skal gjøres omtenktsom og med kjærlighet.
GjenopprettetMedlem
Tror motivasjonen er viktig ihvertfall, gjort av kjærlighet til den andre og ikke ut av frustrasjon, avsmak eller egoistisk "kjærlighet" (du får ta deg sammen for min skyld).
Anonymous
Heller ett realt tupp bak
enn å sulle rundt i blinde
for min egen del ihvertfall.
Har kjent noen av de tuppa der...
De gjør vondt!!!
(Kan ikke sitte på flere uker)
Men det er jo så mye man får gjort når man ikke sitter hele tiden da...
Klem
Lilly
GjenopprettetMedlem
"Sjelevenn":
Vel... jeg skjønner ikke helt hvor du vil hen, når du helgarderer dine meninger.
Det blir å snu kappen etter vinden... mener nå jeg... Først et veldig hart utsagn for så dekke over det, med mildere forklaringer.
Vet ikke helt hva jeg debatterer lengre.... 
Jeg har ikke hatt intensjon om å dekke over noe. For hvis man ser nøye på mine to innlegg...først det harde og så det litt mykere...så inneholder de akkurat samme betydning. Men det harde innlegget trigger mer enn det myke. Og for meg vil det si...at det skaper en større forandring hos enkelte. Det var for å vise en forskjell. For uansett står jeg for begge innlegg!
Det å sparke en i røva, det blir for meg å handle for vedkommemde...
Bør vi ikke heller støtte, inspirere og motivere til egen handling, men på vedkommendes premisser.
Handling kan de bare gjøre selv! Det gjeller å skille på egen sannhet, syn, og verdier... som ikke alltid stemmer med vedkommendes.
Det er ikke alltid det som er det beste for en selv, er det beste for vedkommende. Kanskje projekterer vi over våre egne greier ?
Her legger jeg inn noe som Inger Lise skrev...for det er akkurat hva jeg også mener! (Håper det er ok Inger Lise)
Sitat fra Inger Lise i denne tråden:
Når så den som sliter med problemer er kommet til det punktet
da de er klar for å gå videre
er det viktig å stille opp for dem og støtte dem.
Og da kan man komme til situasjoner, eller den som trenger hjelp
møter på motstand i seg selv eller sliter med selvbedrag...
Da kan det billedlige "sparket" gi rennefart nok
til å bryte gjennom mønstrene.
Dette vil da ofte sette i gang en hel kjede av hendelser
på indre og ytre plan.
"Hjelperen(e)" bør da stille seg til disposisjon for å hjelpe og støtte videre
slik at den som trenger hjelp kan bli gitt muligheten til å styrke seg selv
og sin identitet og etterhvert kan gå videre stort sett på egenhånd.
Ja, det er å handle på vegne av andre
når den det gjelder ikke har kraft, mot og styrke
til å handle for seg selv.
Det skal være en dynamikk i dette, og en samhandling,
som har en forståelse og gjensidig avtale på ett dypere plan.
Noen vil heller ikke bli reddet. De har levd så lenge med smerte og nederlag at det blir en ”trygg” og kjent tilværelse. De kjenner ikke til noe annet,
og forandringen er skremmende. Ofte får de et savn tilbake til det vante...
Til syvende og sist er det et valg vedkommende må ta selv...
Hvordan vet vi at noen ikke vil bli reddet? Hvordan kan vi vite det? De kan si det...ja, men mener de det?
Forandring er skremmende, men nødvendig. Tiden forandrer seg...mennesker forandrer seg...dyrene må forandre seg eller tilpasse seg for å passe inn i våre ødeleggelser...alt er i forandring.
Jeg vil takke Inger Lise som la inn et fantastisk innlegg...som tar for seg akkurat det jeg mener...om å gi et spark bak!
Og vi som ikke er enige i det....respekterer jeg....og vi kan kanskje bli enige om at vi ikke er enige!
GjenopprettetMedlem
Her er det tydelig delt seg i to typer folk.
De som kan gi en spark i rompa og de som trenger en spark i rompa.
GjenopprettetMedlem
Jeg for min del har fått en del spark i livet, og det har ikke hjulpet meg det minste, snarere tvert i mot. Jeg går bare inn i et hardere og hardere skall. Jeg vil heller ELSKES frem.
Mvh Stridshjelp
Jeg og!
Vi har nok litt ulik bagasje, med ulike erfaringer bak oss som gjør at vi utvikler oss ulikt, med ulike meninger...
( men innerst inne er vi nok ikke så ulike.)
Jeg har en bakgrunn hvor jeg ble forsøkt omformet etter denne persons oppfattning av hva jeg burde være,”for mitt eget beste” til de grader...
at jeg til slutt ble syk av det. Derfor er jeg nok litt ”sår” etter alle sparkene.
Noen ganger kjenner jeg trangen for å bli forstått... noe som selvfølgelig er vanskelig for dere som ikke kjenner til bakgrunnen.
Men det er helt greit.
Klem til deg, Silva...
GjenopprettetMedlem
Klem til deg å hærlige sjelevenn!
Jeg har en bakgrunn hvor jeg ble forsøkt omformet etter denne persons oppfattning av hva jeg burde være,”for mitt eget beste” til de grader...
at jeg til slutt ble syk av det. Derfor er jeg nok litt ”sår” etter alle sparkene.
Jeg har stor forståelse for dette....jeg har selv erfaring med det!
GjenopprettetMedlem
Det er en delikat balansegang i dette, og jeg føler at vi ikke er så uenige, noen av oss som har postet her.
Men heller slik at vi betoner litt forkjellig de enkelte ord eller intensjoner. Og type situasjoner, ikke minst.
Diskusjoner har en tendens til å polariseres, og da går nyansene lett tapt.
Nå er jeg ingen trigger, men heller en forener, så jeg legger mest vekt på sammenhenger og nyanser.
Jeg vil også aller mest ELSKES frem, som Stridshjelp sier. Men elsking er ikke dulling og dalling.
Likevel,noen ganger har jeg kunnet ha godt av en mer pågående hjelp (spark bak), men de menneskene har aldri vært der. Det er i situasjoner hvor jeg har vært mer oppegående etter en stor nedtur, men har vært nølende og usikker. Slik som Inger Lise så flott beskriver.
Sjelevenn, jeg har stor forståelse for ditt ståsted, og har nok også lignende erfaringer. Det er en viktig innsikt, både i sine egne reaksjoner, og de andres.
love you tree and four and five ...
