Har tenkt mye på dette med følelser. Å har lyst å dele noen tanker og erfaringer.
Og dette foregår i en toveis-kommunikasjon....mellom meg og egoet.
Egoet mitt: I dag er jeg deperimert. Har ikke lyst å stå opp i det hele tatt. Jeg drar dyna over hodet, og venter på bedre tider. Jeg velger å fortrenge disse følelsene, de er vonde.
Meg: Dette har jeg prøvd, å det funker heller dårlig. Om man fortrenger vonde følelser, kommer de tilbake en annen gang, i en annen form kanskje, og de er ikke blitt snillere, heller tvert i mot. Det jeg tror er at når man fortrenger vonde følelser, så blir ikke kroppen kvitt dem, fordi vi ikke tar tak i det...å da må kroppen lage sin egen metode...å kapsler inn de vonde følelsene. På denne måten får vi klumper i vårt følelsesliv som etterhvert blir større og større. Og de kan forårsake sykdom som gjerne setter seg i musklaturen...og gir leger en vannvittig hodepine...for dette er ikke noe man kan rønke eller finne en årsak til. Slik som fibromyalgi f.eks. Den mest utbredte kvinnesykdommen de nå har kommet frem til...at kanskje stammer fra for mye innestengte følelser.
Når man opplever store traumatiske opplevelser...tror jeg man kommer til dette med sjeletap. Da er smerten for stor til å ha i kroppen, så sjelen sender heller biten bort (Har jeg rett her?) Kan ikke så mye om dette med sjeletap. Men jeg tror da at man får disse tomrommene i kroppen...og man prøver despereat å fylle de opp med noe annet...ofte ting som ikke er bra for oss...som alkohol, negativ energi, dop...eller man blir kanskje arbeidsnarkoman?
Egoet mitt: Jammen...hvorfor skal jeg gripe tak i noe som er vondt? Det gjør jo bare mer vondt! Jeg har prøvd...å det smertet for mye...jeg orker ikke kjenne på smerten. Jeg venter som sagt på bedre tider.
Meg: Ja, du gjør det du føler for du ego...men ikke med meg på ditt lag. Jeg har erfart det samme som deg...at ja, å gripe tak i følelsene er vondt. Mer vondt enn bare følelsen. Jeg tror det kommer av at man må forebygge vondt med vondt. For at det skal bli bedre. Det gjelder å ikke fortrenge den, men akseptere den.
Her har jeg da som en god erfaring å sette meg ned. Og da handler jeg slik:
Meg i handling: Hvorfor føler jeg meg deprimert i dag? Hva skjedde som fikk denne følelsen opp og frem i meg? Er det noe eller noen som har fått meg til å føle dette? *Tenke-gruble* Ofte vet man svaret også.
*Jo, jeg er deprimert fordi jeg føler at ingen respekterer meg...slik jeg er. Å det gjør vondt.*
Ok, men hvorfor er det ingen som respekterer meg? Da må jeg se meg selv nærmere i sømmene...*Respekterer jeg meg selv? Er jeg fornøyd med meg selv? Er jeg glad i meg selv? Elsker meg selv* ?
Egoet mitt...det sku tatt seg ut det døøh...om jeg skulle elske meg selv. Er jo ikke innbilsk heller.
Meg...jo, man kan faktisk elske seg selv...for den man er, for det man står for. Men da må det komme fra hjertet. Når jeg legger meg om kvelden, tenker jeg alltid over hva gjorde jeg for noe bra denne dagen? Jo, jeg fikk en trist person til å le...jeg healet en som hadde problemer med å få sove...som ringte meg senere og takket fordi denne faktisk fikk sove noen timer etter behandling. Jo, jeg har stelt med meg selv i dag...Jo...jeg er av verdi for meg selv og de rundt meg. Se på mine egne egenskaper...de egenskapene som ønsker å gjøre det godt for seg selv og andre.
Det kommer av kjærlighet til en selv og andre.
Vel...jeg sporer av...men - da har man funnet årsaken til at man ikke føler man får respekt...fordi man ikke respekterer seg selv, eller viser seg selv hvor stor verdi man har som menneske. Og da kan man jammen ikke forvente at andre skal vise respekt eller kjærlighet heller.
Når man har funnet årsaken...må man akseptere følelsen. Tillate seg å kjenne på å være deprimert. Våge å kjenne på den vonde følelsen. Se den, kjenne på den, akseptere den. Tillate seg selv å stå i smerten. For det er ikke farlig selv om det kan gjøre veldig vondt. Og det er ekstra godt om man har noen i nærheten man stoler på, som er der som en støtte...å ikke en som skal handle for meg, det må jeg gjøre selv. Så sant jeg ikke er så på bærtur at jeg ikke er i stand til det selv. Da er jeg glad jeg har venner som tar grepet for meg...
Når man har akseptert - kan man ta grepet...handle. da må man finne løsninger som bidrar til at man oppnår selvrespekt og selvkjærlighet. Og det må bli opp til hver enkelt å finne sin måte å gjøre dette på. Da tar man grepet. Å det er lov å feile, snuble, tryne langflat...det er lov å falle dypt ned. Men er det lov å gi opp? Ikke i mine øyne.
Alle mennesker er av for stor verdi til å bli liggende ubrukelig. Å det gjelder meg også.
Når man har tatt grepet...og løst problemet...fått mer selvrespekt, klarer å elske seg selv...så har man kommet dithen...at neste gang man føler seg deprimert, vet man hvordan å håndtere det. Når man har håndtert problemet flere ganger...kommer den dagen da man kan heve seg over denne følelsen. Da må egoet bæcke unna. Fordi du selv har tatt kontrollen. Og når du da treffer folk på din vei...som går igjennom det du har vært igjennom, så husker du smertene. Men smertene får ikke taket på deg lengre...du hever deg over dem, å står der klar...til å hjelpe om det skulle trenges. For da har du fått empati istedet for egoet.
Det er slik jeg ser følelser...å hva jeg har ment som å heve seg over dem.
Intuisjonen har ikke noe med hjernen å gjøre, men med hjertet, slik jeg ser det!
Bare så du veit det. 