Jeg går på fotgjengerfeltet over trikkeskinnene.
På den andre siden går en liten kvinne. Hun er litt over meteren høy. Hun har beksvarte øyne, og ser på meg med varmt blikk. Kroppen hennes er usynlig, bortsett ansiktet, hendene og et par skaller som vagger avgårde bortover asfalten. Hun stopper.
Jeg går bortover mot henne, gjennom henne og videre. Noe skjer der. Noe underlig. En eller annen går videre. En eller annen blir igjen. Jeg er ikke sikker på hvem som er hvor lengre. Ikke spiller det noen rolle heller.
Blikket mitt oppfører seg underlig, jeg har fått tunnelsyn. Jeg ser kun det som er rett foran.
Nei, ikke det en gang, jeg ser kun utvalgte deler av det som er rett foran.
Jeg finner inngangen. Tusler inn i et av skolemedisinens palasser med en ørnefjær i veska. Jeg er litt over meteren høy og vagger litt forsiktig fra side til side mens jeg går. Slik kjennes det her innenfra.
Jeg gjenkjenner et menneske jeg aldri har sett før. Møtet berører. Selv palassets påtrengende tilstedeværelse blir utydelig i dette møtet. Vi går gjennom en labyrint av ganger, vi går oss vill. Vi finner veien igjen. Vi finner veien til et menneske som kjemper og en ånd som fortviler.
Det som er i denne enden av tunnelsynet begynner å gjøre sitt.
Ørnefjæra også, der den ligger sirlig innpakket i et silketørkle på gulvet. Den ville det slik.
Noe skjer. Noe ubeskrivelig inntreffer. I dette møtet mellom tre.
Ordene danser ut av munnen min, de er ikke mine. Ord som snakker liv.
Liv, liv og atter liv.
Tunnelsynet blir sterkere og sterkere.
Til slutt er det nesten bare tunnel og ikke syn lengre.
En Elv baner seg vei gjennom tunnellen. Over vannet danser ordene.
En mektig Flod flyter gjennom. Ut av et øye og inn i et annet. Videre.
River oss forsiktig løs fra verden og inn i den mektige rolige strømmen.
Flytende i livet blir vi selve livet.
Livsfloden har gjort sykehuset og resten av verden flytende.
Det finnes kun Livet.
Intet annet.
Den lille kvinnen med ørnefjæren tusler ut av hovedinngangen, hun går langs fortauet, vagger litt der hun går. Hun kommer til overgangen ved trikkeskinnene og der skjer det igjen. Akkurat der på det samme stedet som sist stopper hun. Hun blir stående mens noe annet fortsetter videre.
På den andre siden kommer verden tilbake.
Bildene av det som akkurat var er med ett utydelige. De er nesten borte. Bare de aller kraftigste strekene står igjen.
Jeg prøver å holde på tilstanden som akkurat var, det å være livet.
Hun som er den gaven står på den andre siden. Jeg er på denne.
Trikkeskinnene mellom blir en stor sorg.
Hun går etterhvert helt i ett med omgivelsene mens jeg strever med å skjønne hvordan betalingsautomaten på parkeringsplassen virker.
