Sjaman.com – Forumarkiv

(La det inn her jeg, usikker på hvor det hører hjemme hen...)

Det er sårbart. Når beskyttelsen ramler av, så står man der og jeg er fem år, jeg er fjorten år. Jeg er alt annet enn min egentlige alder. Hvorfor kan jeg ikke stå på parkeringsplassen uten å føle meg gransket og veiet for lett? Jeg vet jo hvorfor. De gamle ydmykende kommentarene truer med å gjenskape gamledager. De var ikke så gode.

En gang i tida kunne jeg ikke se folk i ansiktet, fordi jeg skammet meg så over mitt eget. Etterhvert lærte jeg å se opp når jeg snakket med folk, men aldri i øynene. Nå tør jeg det også, men den første følelsen, av å skjule meg for andres forakt. Den har kommet tilbake og jeg krymper meg når fremmede folk går utenfor vinduet mitt og ser at jeg sitter her nå. Jeg krymper meg, mer og mer. Jeg prøver å rette meg opp etterpå, men i det øyeblikket jeg føler at det hviler øyne på meg, så er jeg bitteliten igjen. Det er mildt sagt frustrerende. Jeg er redd jeg ikke skal finne veien ut.

Da jeg var liten ble jeg trua til taushet av noen uvettige brødre. De skal ta meg om jeg sladrer. Vi hadde også en gul plastikk skittentøyskurv og der pleide jeg å leke houidini. Sparket kurven over ende og av med lokket. For noen dager siden så jeg denne kurven igjen og da den veltet hoppet en liten løve ut.

Men hva med selvbevisstheten?.. kan alle mobbestemmen dra sin vei for alltid?  Jeg tar fort ting personlig, det svir og brenner i magen. Men jeg må gjøre alle glad også, så jeg smiler fjernt og sier det går bra. Må ikke gjøre noen sinte på meg. De kan hevne seg.

Det er en vegg der, jeg forsøkte å se igjennom den og da var hodet mitt et fuglehodet. Men så ble jeg dratt tilbake......Jeg vil UUT!!!

Tålmodighet synger de. Jeg sukker tungt.

(Det blinker i implosjonsvarsel-lampene igjen)

Ja, man er sårbar når man i voksen alder plutselig er tilbake i sine gamle sår og erfarer verden rundt seg gjennom de følelsene som ble skapt i fortiden og som siden har blitt et troll med mange hoder og lang hale.

For at man skal få muligheten til å heale disse gamle sårene, har man ofte ikke andre muligheter enn ved å gå gjennom det hele på nytt. Men denne gangen skal du godta det og elske det. Aksepter at dette er dine følelser. Elsk det til det blir din venn og gir deg kraft.

Møt frykten, se den i hvitøyet, bekjemp den.

Og ja, ha tålmodighet med deg selv. La deg få lov til å bruke den tiden du trenger. Aksepter at det er sånn også..

Å lære å ikke ta ting personlig, er å lære å lytte med hjertet, lytte bakom ordene som blir sagt og gjerningene som blir gjort. Da kan man kanskje oppdage eller se hvor kilden til disse ordene og gjerningene kommer fra, og man kan få en forståelse for avsenders sår og hvorfor de uttrykker seg på akkurat den måten de gjør.

Ett eksempel: Hvis jeg sier "jeg hater deg" til noen.... Jeg uttrykker altså en følelse. Men hvor sitter den følelsen? Jo den sitter i meg. Altså har det ikke noe med den personen jeg sier det til å gjøre...jeg snakker om noe i meg selv. Ergo: hva er det jeg hater i meg selv?

Men det trengs øvelse for å få det til, særlig når det gjelder mennesker i familien eller andre nære personer. Jeg går i fella rett som det er, og kan bli sint, såret og lei meg. Men da vet jeg også at dette er følelser i meg som jeg trenger å jobbe med....siden det var noe som traff meg slik at jeg begynte å føle på den måten.

Jeg synes det er gode tegn på din indre styrke når du skriver om dette her inne 
Takk for at du deler Sommersky.

Sender deg varme tanker og en klem 

Jeg synes det er gode tegn på din indre styrke når du skriver om dette her inne 
Takk for at du deler Sommersky.

Jeg skriver under på denne!

En varm klem fra meg å! 

"Inger Lise":

Ja, man er sårbar når man i voksen alder plutselig er tilbake i sine gamle sår og erfarer verden rundt seg gjennom de følelsene som ble skapt i fortiden og som siden har blitt et troll med mange hoder og lang hale.

For at man skal få muligheten til å heale disse gamle sårene, har man ofte ikke andre muligheter enn ved å gå gjennom det hele på nytt. Men denne gangen skal du godta det og elske det. Aksepter at dette er dine følelser. Elsk det til det blir din venn og gir deg kraft.

Møt frykten, se den i hvitøyet, bekjemp den.

Og ja, ha tålmodighet med deg selv. La deg få lov til å bruke den tiden du trenger. Aksepter at det er sånn også..

Å lære å ikke ta ting personlig, er å lære å lytte med hjertet, lytte bakom ordene som blir sagt og gjerningene som blir gjort. Da kan man kanskje oppdage eller se hvor kilden til disse ordene og gjerningene kommer fra, og man kan få en forståelse for avsenders sår og hvorfor de uttrykker seg på akkurat den måten de gjør.

Ett eksempel: Hvis jeg sier "jeg hater deg" til noen.... Jeg uttrykker altså en følelse. Men hvor sitter den følelsen? Jo den sitter i meg. Altså har det ikke noe med den personen jeg sier det til å gjøre...jeg snakker om noe i meg selv. Ergo: hva er det jeg hater i meg selv?

Men det trengs øvelse for å få det til, særlig når det gjelder mennesker i familien eller andre nære personer. Jeg går i fella rett som det er, og kan bli sint, såret og lei meg. Men da vet jeg også at dette er følelser i meg som jeg trenger å jobbe med....siden det var noe som traff meg slik at jeg begynte å føle på den måten.

Jeg synes det er gode tegn på din indre styrke når du skriver om dette her inne 
Takk for at du deler Sommersky.

Sender deg varme tanker og en klem 

bra sagt.

Når folk som jeg har med å gjøre kommer med ting som ikke liker  jeg ,så vil jeg bli uglad på en måte,men jeg blir like uglad i å grave opp i det.

Det skjer ,at noen ganger de skjefter på meg,men da kommer jeg med dette: "det er ikke lov og ikke sunt å skjefte på sjamaner".
De hører skjelden der og da ,men neste dag kommer de med unskuldninger.

Takk for svar, folks 


Inger lise: Det er nok frykten som er største problemet og å føle på de gamle følelsene, så jeg tviholder på den gamle beskyttelsen i stedet, som er å tro på de stemmene, eller ihvertfall tilpasse meg de, som om de var sanne. Så det er jo en dum sirkel, som jeg skal få til å bryte. Nesten for godt til å være sant om det skjer, så lenge de har vært der liksom. Men...jeg føler på meg at det går bra. Skal få til. Jepp.


Dimi: jeg kan ikke bruke sjaman som forklaring. Men jeg kan jo si at ...om du har noe å si meg, så ta det opp på en rolig måte, så vi kan snakke om det liksom. Kjefting fører sjeldent til noen løsning.

Kan jeg si jeg synes du gjør et godt og modig arbeid Sommerflørt?

Ja det sier jeg gitt.

Takk for at du startet denne tråden Sommersky. 

Du er flink til å sette ord på det du går igjennom. Og jeg tror du med denne tråden hjelper veldig mange. Jeg vet ihvertfall at jeg kjenner meg igjen.

Takk Inger Lise, for dine vise ord. Jeg skal ta de med på min vei. 

Ydmyk klem fra Geir Michael 

Takk Hjortedanser. (Interessant vri jeg har begynt å få på nicket mitt her inne   )

Hjertelig takk, Geir michael. Om det kan hjelpe andre så er det helt strålende. Klem tilbake