Jeg ble ført ut på en spontan reise her om dagen.
Jeg fløy lavt over et terreng, til jeg kom til en grop. Jeg følte meg trukket til gropen og fløy dit.
Nede i gropen var det fryktelig trangt, og jeg måtte bruke alle krefter på å åle meg nedover denne trange passasjen. Småsteiner og sand løsnet fra veggene, og drysset ned over meg, mens jeg sakte kjempet meg nedover.
Selv om det var trangt og mørkt, følte jeg meg merkelig nok trygg i denne gropen. Da jeg var kommet helt ned i gropen, merket jeg at jorden under meg var løs. Jeg børstet bort den løse jorden, og oppdaget et rom under bakken. Jeg hoppet forsiktig ned i rommet. Veggene var laget av mursteiner, og det var festet fakler til det. Lyset fra faklene kastet et mildt skjær over rommet. Det var et koselig rom.
Det som stod midt på gulvet, var ikke koselig. Det var heslig og stygt. Et lite barn, rundt 10 år, stod der med hendene utstrakt mot meg. Huden, musklene, organene, det meste hadde løsnet i fra kroppen til barnet, og lå på gulvet i en flytende masse, slik at mesteparten av skjelettet var synlig. Det forsatte å dryppe ned på gulvet, mens jeg stod og betraktet dette grimme synet.
Jeg hadde overhodet ikke lyst til å gå bort til barnet. Det vekket avsky i meg.
Tilslutt var det bare skjelettet igjen, bortsett fra et lite område over hjertet. Der var huden hel. Jeg ble glad over å se dette.
Så begynte en stemme å snakke til meg. Jeg kunne ikke se hvem det var, men hørte bare stemmen.
Nå fulgte en lang samtale. Jeg i en kverulerende stil, og stemmen i en mild, men bestemt stil.
Hver gang jeg omtalte barnet som ”det” ” barnet”, eller ” ho”, var stemmen på meg med en gang og spurte om hvem det var som stod der. Jada, det er jo meg, svarte jeg hver gang.
Hvorfor sier du ikke ”jeg” da, lurte stemmen på.
Slik holdt vi på en stund. (Vi holder enda på)
Tilslutt gikk jeg bort til barnet og begynte å kjenne på det, som stemmen hadde sagt på en insisterende måte at jeg skulle gjøre. Skjelettet var glatt og fin, og ikke riktig så grim på nært hold.
Barnet var mye mindre enn det jeg først hadde trodd. Hun kunne jo ikke være mer enn 4 – 5 år.
Jeg klappet fornøyd på huden over hjertet. Det kjentes mykt og godt. Men også litt løs.
” Det skal bort, den huden som er der. Det har skjedd en fantastisk utvikling, og prosessen går sin gang ”, sa stemmen.
”Nå skal du snakke til deg selv, ta deg tid til å lytte til det tause barnet”, sa stemmen
”Haha, snakke til et skjelett. Tror du det kan snakke?” Men jeg måtte ta i meg ordene, for visst kunne det snakke. Barnet hadde mye på hjertet, når det først fikk slippe til. Jeg tok meg tid til å lytte.
Jeg har ikke merket at det har skjedd store endringer i sinnet mitt etter denne reisen, annet enn at jeg nå aksepterer dette barnet til en viss grad. Vi får ta en dag av gangen. Så går det seg nok til.
Jeg har også så smått begynt å akseptere kraftdyret, som stod i et hjørne av rommet. Den har vært med lenge. Av og til har jeg kommet den i møte, men stort sett har jeg oversett den.
Stemmen fortalte at denne reisen var en innvielse. Det høres positivt ut. Nå håper jeg bare at det vil føles positivt etter hvert.
Tror nok at du vil føle det positivt etterhvert. Du har jo integrert en bit av deg selv. Tenkte at dette har noe med selvaksept å gjøre....? Isåfall merker man kanskje ikke effekten, før man havner i en situasjon hvor det har vært vonde følelser før, men som nå føles anderledes, lettere. Er ihvertfall slik jeg har erfart den typen ting.
Takk for at du deler med deg
Med den farta æ har, tar det vel flere år, hvis ikke flere liv før det skjer 
