For en stund siden så satt jeg hjemme i hula mi. Jeg var dypt engasjert i en eller annen film som jeg så på pc'en. Brått blir jeg vekket fra dvalen av et dunk i vindusruta. jeg syntes det var litt merkelig at noen hadde karra seg opp syv etasjer for å banke på vinduet mitt, så jeg gikk bort for å se hvem som hadde kommet på besøk. Jeg tok på meg flipp-floppene og gikk ut. Der ute var det tilsynelatende ingen som jeg kunne se. Jeg begynte å ressonere meg frem til hva det kunne ha vært.
Helt oppslukt i egne tanker sto jeg der ute i solskinnet og speidet ut over vannet som ligger like ved og prøvde å finne ut hva det kunne ha vært. Da jeg skal sette meg ned for å ta en røyk i sola ser jeg den hvite Dua borte i hjørnet på verandaen min. Jeg kjente at jeg ble fyllt av glede og takknemmelighet over at den lille Dua hadde kommet til meg. Jeg skjønte jo at den muligens hadde kræsja inn i ruta og ble litt bekymra. Men jeg vet at ting ikke skjer uten grunn så jeg ble takknemmelig over de omstendighetene som førte Dua til meg. Jeg hentet litt mat og drikke til den så den ikke skulle lide noen nød.
Etter å ha hatt et lite passiar med en kompis, som tidligere på dagen hadde sett meg i "Den andre verden" hvor det hadde kommet noe hvitt inn i hjertet mitt, gikk jeg ut på verandaen for å snakke med Dua. Jeg så den dypt inn i øynene og sa at jeg var takknemmelig for at den hadde kommet til meg. Jeg spurte så om den hadde en beskjed til meg. Telepatisk fikk jeg en beskjed om at den skulle hjelpe meg med kjærligheten til meg selv. Jeg kjente jeg blei varm i hjerterota og fyllt med kraft. Jeg reiste meg for å gå inn igjen, men etter jeg hadde reist meg ble jeg rykket tilbake til Dua. Jeg åpnet munnen og ut kom en vakker sang. Mens jeg sang åpnet hjertet mitt seg og sendte ut en bro av hvitt lys mot Dua. Dua Slo ut vingene og møtte kraften min. Den gikk over broen og inn i hjertet mitt. Så ble jeg nok en gang fyllt av kraft og glede.
Jeg var svært spent på om Dua kom til å slå seg ned på verandaen min, for den viste ingen tegn på å flytte seg. Jeg begynte å fantasere om å ha selskap ut sommeren og dagdrømte om en kasse med halm på verandaen hvor Dua kunne slappe av og komme seg etter det brå møtet med ruta mi. Slik blei det ikke. Etter fem timer skulle jeg se etter om vingen til Dua var brukket. Da fløy den opp til gelenderet, speidet utover og fløy elegant ut i luften. Jeg ble stående igjen og gispe. Jeg hadde blitt glad i den lille fuglen på veldig kort tid.
Etter at den dro fra meg har Duer rundt omkring blitt mye mer tilstede i hverdagen min(ja jeg vet at Duer er overalt i byen, men jeg mener på en annen måte). Jeg kan gå gjennom en Dueflokk og de viker nesten ikke i det hele tatt. Jeg føler at jeg har fått en god kontakt med dem og at vi har en spesiell relasjon. Denna verden her er jaggu et fett sted å være!
Og det er så godt når den gjør det.
Når vi merker at den gjør det
For den gjør det
Hele tiden
Vi lever horisontalt og næres vertikalt!
Takk for din historie, min lille due!
(
)