Hva er årsaken til at jeg lever i en slags dvaletilstand?
Livet har stagnert, og hva må jeg gjøre for å komme meg ut av det?
Disse spørsmålene svirrer rundt i hodet mitt, mens jeg starter trommereisen.
Trommens rytme vekker umiddelbart en glede, som strømmer ut i fra min innerste kjerne.
Det er som om en sommerfugl, endelig slipper fri fra fangenskap i kjelleren, og i yr glede flagrer opprømt opp til overflaten.
Så hører jeg en lys syngende tone, først svak, så blir den høyere og høyere.
En virvelvind kommer feiende og løfter meg opp under føttene.
Diffuse bilder dukker opp. Jeg ser nakne føtter som danser i sanden.
Jeg hører lyden av mange trommer. Den kraftigste trommingen, synes å komme i fra hjertet mitt.
Hjertet trommer til vinden blåser med orkan styrke rundt meg.
Så fører vinden meg til et mørkt rolig landskap.
I mørket ser jeg den sittende Buddha.
Jeg blir like forundret hver gang jeg ser ham, for jeg har aldri vært opptatt eller følt meg tiltrukket av buddhismen.
Han sitter der med et varmt gyllent lys over seg.
Fremfor Buddha faller tankene til ro.
Vinden fører meg så videre, til jeg liksom faller ut av mørket, og nedover en bratt skråning.
Jeg ruller nedover, til jeg lander oppå runde hvite steiner.
Reven sitter et lite stykke i fra meg, med hodet vendt mot solen, tilsynelatende uanfektet av meg som kryper rundt blant steinene.
Så får jeg høre den velkjente joiken, og jeg snur meg smilende. Den blonde koftekledde mannen står der, som alltid med et strålende smil.
Du må ikke glemme de ordene, som ble sagt første gangen du satt ved sieidien, sier han.
Hva var det? spør jeg
Løft ditt sinn, ved hjelp av vinden.
Ok, det skal jeg ikke glemme, svarer jeg.
Så er det også meningen, at du skal joike livet.
Det er lettere sagt enn gjort, svarer jeg.
Jeg hører trommen kalle tilbake, og vinden fører meg kjapt tilbake.
Da vinden setter meg ned, oppdager jeg at jeg har favnen full av blåklokker.
Jeg reiser meg opp fra sofaen, og går og henter de hvite runde steinene, som har ligget
i garasjen en lang stund. De tok jeg med meg sist gang, jeg vandret rundt på mine forfedres hjemsted.
Jeg legger dem i vinduskarmen som er vendt mot nord.
Hver gang jeg hørte
Joiken fra nord
Vekket det en lengsel
Men også en sårhet i meg
Av å ha mistet så mye
Av både språk og kultur
Men takket være
Mine forfedre
Og reinsdyret
Som kom fra Saivo
Har jeg begynt å innse
At til tross for det som er gått tapt
Er det ikke dermed sagt
At jeg ikke hører til
Javisst er vinden fantastisk.
