siste reise
en gang jeg var ute og satt på en fjel i kvelds sola reiste jeg pløtselig langt borte
jeg var tilstede på en annet fjell der var det en gammel indian
han trommet sakte
jeg viste han skulle dø dette var hans siste dans
og pløtselig kjennte jeg det han kjennte
han så på alt som det var første gang han så det
han luktet ,alt trær blomster luft sola
han kjennte seg i ett med alt det synlige og det usynlige som ble synlig foran hans øyene
han danset i sirkler langsomme steg rundt en midten som var hans liv
som nå langsomt ebbet ut av ham
så fallt han på bakken og lpustet ut
hans pust ble ett med alt
og kroppen forsvant i jorda han løste upp i jordas energi og det ble så stille og forventnings fullt
pløtselig var jeg tilbake på min egen fjell og i en liten øgenblikk kjennte jeg
den fullkomne enheten som den indianer som ble ett med den andre verden
jeg prøvde å være i stillheten så lenge som mulig
nå bærer jeg denne lille skatten med meg det var en stor gave
hilsen meggie
det tok meg som en storm å lese Meggie. Tenk om en kunne velge livet like sterkt hver gang en døde på utpust, det kan man jo 