Jeg fikk vite at jeg skulle ta imot resten av farsarven .
jeg gjorde det.
Jeg reiste til Magnus den blindes tid, så gikk det baklengs derfra.
Når landet reiste seg fra havet kom Maderakka og sa: Hit og ikke lengre...
Jeg kom til land som Den reneste Venus i et skjell.
Så skulle jeg ta imot resten av morsarven.
Det gikk slik.
Jeg legger ved en link, det er min første reise til Svahke.
http://sjaman.com/component/option,com_smf/Itemid,113/topic,6385.0
Siden den gang har jeg reist dit ofte.
Gått gjennom en (digital) død og gjenfødsel også.
Et reinsdyr med mørk pels og et stort gevir kommer med ett tilsyne i veien.
Foten trykker bremsepedalen hardt mot gulvet og jeg får svingt bilen unna.
I bakspeilet ser jeg oksen tusle rolig over veien, mot Femundsjøen.
Jeg kaster ett blikk nordover.
Inne mellom knudretet vindblåste furuer ser jeg to gigantiske gevirer. Resten av de to dyerene synes ikke.
Jeg aner at reinoksen som med ett dukket opp i veien er på vei mot dem.
Jeg kaster et siste blikk mot Svahke med en takk før jeg setter kursen sørover.
Svahke, det mørkeblå fjellet, var umåtelig sterk i dag,
det støkk i meg da det dukket opp i synsfeltet. Jeg kjente på en magnetisk tiltrekning og en sterk frykt for dette karftfulle.
Svahke er et hellig fjell. Det er hult.
Det kaller og lokker, det mørkeblå,
men i meg sies det at dette er for sterkt i dette nå.
Svahke og dem som befolker det kjenner ingen avstand. Neste dag kaller det meg til seg.
Små pelskledte vesner kommer og tar tak i kroppen min og bærer meg nordover.
Det er 10-20 stykker av disse forunderlige dyrene.
Kort tid etter er vi over Svahke, de setter meg fra seg slik at jeg står i lufta over fjellet.
Jeg kjenner en sterk pulserende kraft i bena, de er som flytende seig og varm masse blitt.
Så kommer mange par hender og løsner opp sløyfebånd oppetter ryggraden.
Et tynt silkeaktig stoff folder seg ut og legger seg rett utenfor huden min, helt opp til hodet.
Et sylskarpt økseblad kommer glidende stille gjennom luft og kapper hodet av.
Jeg får et hestehode satt på i stedet. "Et hestehode foran" høres det, deretter kommer en latter
Jeg ser nedover meg selv, det glitrer og skinner i min skjellete hud.
Jeg er en regnbuefarget drage blitt, med gnistrende diamanter på. Magisk også, sies det.
Jeg svirrer rundt i lufta og ser på meg selv.
En magisk liten drage med hestehode. Forunderlig.
Vakkert.
Samtidig kjenner jeg på en følelse av at universet holder meg for narr. Det er noe med denne dragekroppen og hestehodet som ikke stemmer.
I det den tanken tenkes ut av hodet mitt, er det som om jeg blir sluppet løs og faller ut av dragekroppen.
Med all mulig jordisk tyngde faller jeg gjennom lufta og rett ned i Svahke. Det vil si, hodet blir igjen på toppen av fjellet.
Det trengs visst ikke inne i Svahke.
Men hva skal jeg se med? spør jeg.
Hjertet, svares det.
Jeg faller rett ned foran et leirbål.
Der ser jeg Noaidien som kaller seg min tipp-tipp oldefar.
Han har langt mørkt hår og det gliterer og skinner av ham. Rundt ham er et stort følge.
Jeg aner dem men kan ikke se dem. Stemningen er opphøyet og høytidelig
Sakte kommer en gråkledt og gråhåret mann tilsyne, og så en til, litt større. Så enda en , enda litt større.
Jo lengre jeg ser på dem ser jeg at de er forskjellige.
Det er min far, min farfar og min farfarfar, sier Noaidien.
Jeg er stum blitt. Overveldet..
Jeg ser på de tre, de har menneskeskikkelser, men de er som biter av levende fjell.
Den ene har solblekede knokler hengende i beltet ,
en annen kampesteiner og den tredje har en reinsdyrflokk løpende rundt livet i stedet for belte..
Du holdt på å kjøre meg ned, sier han med knoklene.
Var det deg? sier jeg og tenker på reinsreinsdyret i veien.
Visst, sier han, og de to i skauen står her. Han peker på sine forfedre.
Så ser de granskende på meg og begynner å gapskratte.
Syns visst jeg er rar.
Hm, det kan jeg for så vidt være enig i, jeg tenker på dragen med hestehodet.
Nei da, jeg ser ut som et ekorn får jeg vite, et menneskeekorn med myk pels og store tillitsfulle øyne.
Ah, ja, sukker jeg.
De ler enda mer.
Jeg kjenner at ekornet blir borte, det er en lettelse.
Det renner av meg og jeg har blitt et skjelett. Samtidig kan jeg se at hodet der oppe å på fjellet har blitt en skalle, ved siden av hodeskallen til et menneske logger hodeskallen til hesten.
Det er med ett så forunderlig vakkert, hestehodet. Menneskeskallen fortoner seg ikke slik.
Stolt og befridd står jeg foran Noaidiene som skjejlett.
Men noaidiene er visst ikke synlig imponert. De ler og dulter til meg så jeg blir en knokkelhaug som de så begynner å danse rundt. Jeg blir sint der inne i beinhaugen.
De er da iallefall hule!! Knoklene! Roper jeg til dem.
De gapskratter av den snakkende knokkelhaugen som hevder den er hul og danser fortere.
Jeg stabler meg sammen igjen med en kraftanstrengelse
og med ett begynner jeg å gjøre meg om til støv.
Venter på noen bekreftende og aksepterende blikk.
Dette må de da bli imonert av!
Men nei.
Den eldste av dem puster på meg, det blir til en hvirvelvind og jeg blir til en hvit tornado.
Spres ut gjennom toppen på Svahke og utover Rørosvidda.
Nå er jeg, kun.
Jeg ser meg selv utenfra. Jeg er et punkt kun, et sted i tomrommet i materien og ut fra dette sted kommer ord og handlinger.
Jeg raser rundt, merkelig befridd og fly forbanna. Bokstavlig talt.
Jaha, sier de, du vil være noe du.
Det humres innimellom mose og reinsdyr.
Du skal være den mektigste noaidi som noengang har satt sine ben på jorden!
Jeg kjenner meg med ett stor og beæret.
Jeg får menneskeskikkelse og vokser og vokser, jeg vokser så jeg må bøye meg for å komme inn i Svahke.
Det er ydmykhet det, tenker jeg, å bøye hodet i Svahke.
Med ett er jeg ute, jeg er flere hundre meter høy.
Idet et svakt vindpust kommer over vidda så mister jeg balansen og faller.
Jeg klarer ikke reise meg, jeg er alt for lang.
Se det, sier Noidiene,
hvordan var det å være mektig Noaidi?
Hmmf, gremmes jeg.
Jeg ser etter hvert ut som en mosegrodd morene med et par spinkle furuer på toppen.
Det får bli Groåsen det der, sier den yngste av de tre med ett latterkvin
Grosen, tenker jeg, sier en annen og ler.
Jeg skjemmes. Husker med ett igjen følelsen fra skoledagene når mobberne slo til, gir så slipp på den.
Disse tre vet hva de gjør, de erter, de helbreder med det.
Men ingen, ingen skal noengang få meg til å reise til grosen. Jeg vet i det samme at de ordene skal jeg få på bite i meg.
Noe i meg kjemper seg fram, noe skarpt.
Jeg liker dette skjerpede, presise, det vil ut.
Men jeg blir igjen et ullent ekorn med myk pls, og store tillitsfulle øyne.
Du ser ut som et nett, lite flyveekorn, ler noidiene, du har flyvehud.
Jeg vil ikke være liten og nett!!! Roper jeg.
Da ler de enda mer.
"Vil ikke vil ikke, sier hun, er du sikker på det da?
Er du sikker på at du er liten og søt?
Er du sikker på at du ikke vil?"
Hmff, kommer det oppgitt og infernalsk fra meg
i det samme kommer den lille dragen med hestehode fallende gjemnnom taket og omslutter meg
"Puff, the magic dragon" synger noaidiene,.
Det vil si de kan knapt synge lengre, latteren holder på å ta fullstendig overhånd.
Jeg vil ikke være liten og søt!!
Jeg stamper med de små regnbuefargede dragebena så ekornpelsen duver på innsida og hestehodet holder på å falle av
.
Flyveekorn og liten magisk drage med hestehode foran.
Det må da være bra, roper de etter meg der jeg slenges ut av Svake av lufttrykket i latterbrølene deres.
Jeg var jo slik da jeg kom, roper jeg skuffet tilbake, nesten iallefall.
Det siste jeg hører er dette,
Du ser virkelig ikke, gjør du?
Jeg gjør ikke det.
For mitt indre øye er jeg et flyveekorn med myk pels og tilitsfulle øyne kledt som liten magisk drage med hestehode, som ønsker det var noe annet.
Jeg tenker på de tre reinsdyra jeg så.
Jeg undret meg da, jeg undrer meg nå. Det var kun de tre.
På hele turen så jeg kun de tre, skjønt to av dem så jeg bare horna på.
Underlig.
Kun de tre. Det pleier å være hundrevis av dem på denne tida.
Det begynner å prikke i den venstre hånda, det prikker intenst.
Så begynner det i den høyre med.
Det sies at de tre Noaidiene har gått inn i hendene mine.
Den yngste, han med knoklene som jeg holdt på å kjøre ned da han skapte seg om til rein,
setter seg i høyre og hans to forfedre i den venstre.
Så blandes det hele sammen og jeg ser meg selv som et flyveekorn med tre noaidier inne i labbene.
Labbene holder rundt et ratt og med ett bråbremser ekornet for å unngå å kjøre på et reinsdyr som i det samme blir en noaidi som vitterlig befinner jeg i ekornlabben.
Da undrer ekornet seg om det egentlig befinner seg i sin egen labb,
og ikke i en bil på en vei gjennom femundsmarka.
Eventuelt om femundsmarka på samme tid også befinner seg i labben og dermed i bilen.
Deretter undres det om det i det hele tatt finnes noe ekorn og om det kanskje er slik at jeg holder på å overkjøre meg selv, nermere bestemt min høyre hånd, men blir stoppet av at jeg setter foten ned.
Så våkner blodet til liv og det handles fra hjertet, lekende og latterfylt lett.
Visst faen.
Nå skal jeg gå å finne igjen hodet mitt.
Sist jeg så det lå det på toppen av et fjell i femundsmarka.
”Nøtteliten bor i toppen av tre” humrer et mosegrodd og ustemt kor fra hendene mine,
” han er aldri ferdig når han skal avsted”.
Det var så spennende, at jeg ble en actionleser.
Det er så inni hesthampen godt skrevet!
Men som sjamanspiren jeg er, er jeg redd jeg ikke forstår halvparten engang.
Jeg må finlese etterhvert, i små stykker.
Tro om jeg noen gang tør å sitte på i bil med deg som sjåfør igjen
Jeg har nok ant det, men ikke visst helt hva jeg skal tro,
at du reiser både bak ratt og i fart, både hit og dit.
Men som Nøtteliten kommer du alltid ned på bena
med hopp og sprett og tjo og hei
så sitter du på stubben: "her er jeg."
Welcome back Powergirl
