jeg har reist langt
og lengre enn langt
til lands, til vanns og i luften med
sier hun
hun står foran meg med langt hvitt hår som vinden elsker å leke med.
Den gjør det nå og.
Hun er Vindens Tjener.
Hun står på en åskam i Maridalen.
hun fant den.
noe senere fant den meg på forunderlig vis
Den er en bit av himmelen, åskammen i maridalen.
I dag på fødselsdagen min kom hun hit.
Setter seg på meg og sier hun skal inn i hjertet mitt.
Hun begynner å rive og slite i bruddstykker
av gammel stålis som ligger rundt hjertet mitt.
Jeg gråter sårbare tårer
Det gjør vondt å gi slipp
Jeg har sett henne mange ganger
Men jeg har aldri snakket med henne.
Jeg elsker, sier hun
Det er det jeg er
Jeg er det rene, frie hjertet ditt.
Jeg elsker
Hun snakker som en foss plutselig
En vill og vakker foss
Så oppløses hun til støv og får spiralform
Hun forsvinner inn i hjertet mitt.
Så snakker hun til meg innenfra
Nå kommer livet ditt til å snu seg på hodet
Sinnet ditt også
Med ett er hun så forunderlig kjent
Hun fortsetter å fortelle om de gangene vi har møttes før,
Jeg og jeg
noe kjenner jeg litt til
Noe er som et slag i magen.
Jeg holdt på å drukne en gang i en elv i venezuela for 12 år siden
Jeg slapp taket i livet da jeg begynte å bli utkjaset og omtåket.
Svimelsått ville jeg ikke gå inn i døden.
Jeg ville få med meg dette siste.
Så jeg slapp taket og sank nedover i vannmassene
Så husket jeg ikke mer før jeg var oppe i overflaten med nye og uante krefter og svømte mot land,
jeg som ikke kan svømme.
Det var min oppvåkning
Nå husker jeg
På bunnen av elva var grønne enger og en purpur-rød himmel med små skyer på.
Der satt en gammel aligator, bestemor aligator.
Jeg satt foran henne, hun så på meg med et skøyeraktig og vennlig blikk.
Hun fortalte
Om alle drømmene hun er
både de som drømmes og de som ingen drømmer
Og om den største av dem alle
Drømmen om tiden
Om alle udrømte drømmer hun bærer som hun lengter etter å gi videre
Hun gav meg ikke bare en
Hun gav meg to,
Så Lykkelig ble hun, sa hun, for besøket fra overflateverden
Så la hun seg under meg og svømte meg ut av drømmetiden
Jeg kan fremdeles ikke svømme
Det var rett etter dette jeg begynte å få black-outs, tidshull
.Jeg kunne gå nedover en gate og så i neste sekund var jeg et helt annet sted.
Det var ikke det at noe var borte fra hukommelsen,
selve tiden var blitt borte for meg.
Det var tidshull.
Nå husker jeg.
Hvordan det føltes å rase nedover i jordmassene, gjennom bortgjemt smerte og tragedie som jordsmonnet i en by som London bærer på. Gripende hender som prøvde å ta tak i meg for selv å komme til overflateverden.
Forbi dem, videre, videre.
Gjennom en krig og et slag, og rett inn i et keltisk kors.
Der ble jeg hengende, i et keltisk kors laget av sølv. Stort og tungt. Vi snurret rundt, jeg og korset. Så ser jeg rett inn i enormt ansikt. En buldrende stemme kommer ut av det. Jeg er som en liten fe og har landet i Merlins Druidestav.
Han harker
Og roper hva i helvete jeg gjør? Og hvem i helvete jeg er?.
Slike som meg har han ikke sett på lenge, det er lenge siden han vandret rundt på de vakre strendene i lyse england.
Volumet i stemmen hans blåser meg rett tilbake til Overflateverden
Da begynte marerittene, de som drev meg dag og natt. Jeg våknet ikke fra dem.
De forandret bare form, ble gradvis mer og mer materielle om dagen. Tilslutt så var alt vevet sammen og jeg så ikke lengre forskjell på det som tilhørte overflateverden, det som bodde i jorda, frykten som bodde i meg og det som levde i drømmetiden.
Det var det totale kaos.
Jeg ble låst inn.
Igjen har alt vevet seg sammen til en vev.
uten fryktfloker og smerteknuter denne gang . Nå ser jeg hva som er hva,
som enkelttråder, innslag og renning i en uutgrunnelig vev.
jeg skal ikke prøve å uttrykke min takknemlighet i ord,
jeg skal leve den.
til lands, til vanns og i luften med.
jeg elsker.
så var det ”Groach” han sa, Merlin., da jeg trodde han harket.
Før utblåsningen
En ”Groach” i den keltiske mytologien er et reptilaktig monster som bor i gjørmete vann som også kan vise seg som en ung vakker kvinne eller mann, en nymfe. Dette for å lure mennesker til seg og suge til seg blodet deres.
Ordet er også en tittel i det keltiske språket, det henviser til en ung kvinnelig druide, og også en gammel klok kone
Redigering:
Området hvor min nær-drukning fant sted heter Canaima og er en del av i Pemonindianernes territorium.
Jeg søkte rundt på nettet etter at jeg la ut dette for å finne ut om det i Pemon-indianernes mytologi finnes et vesen som lever på bunnen av vann.
Hårene reiste seg i nakken da jeg fant dette:
http://venezuelanindian.blogspot.com/2007/08/canaima-pemon-spirit-of-death.html
Pemonindianerne holder i følge dette, god avstand til Canaima, i deres mytologi er stedet hjem for, og navngitt etter selveste Døden.
Utrolig hva man kan finne på en åskam i Maridalen
)