Litt lenger bort får jeg øye på en stor stein, og der sitter det en eldgammel mann, han er helt grå, han ser nærmest ut som en stein selv den mannen.
Så hører jeg det rasler i trærne, og det kommer menneskelignende skapninger fra alle kanter, de er grønne og brune i sine farger. Det virker som de er naturens folk, de ligner på trærne.
Alt blir så mye vakrere rundt meg, fargene , trærne, himmelen, ja alt blir fargerikt, fargene trer tydeligere frem. Spesielt den grønne fargen er intens. Og alt rundt meg er plasmaaktig, energiene er bevegelige og fargerike. Vanskelig å beskrive med ord.
En stor regnbue fyller himmelen i hele sin lengde, og jeg blir ekstatisk, for jeg er meget glad i regnbuen. Så får jeg øye på en regnbue til, og de krysser hverandre, slik at de blir til et kors. Regnbuene har kommet så nært, at vi står rett under.
Jeg hører en voldsom lyd, og jeg ser en stor svart revne i himmelen, den blir flerret opp, slik at revnen når ned til jorden.
Bakom revnen, er det en annen verden som jeg får titte inn i.
Der ser jeg en blå verden, jeg får øye på hus som er formet som igloer, med en kuppel som ligner på glass . I denne verdenen er ideutvikling, samhold og respekt viktig.
Jeg ser folk vandrer rundt her, og det virker faktisk som de holder på å trene opp sine evner. For det står en gruppe mannfolk samlet, og det lyser en lang stråle av lys, fra pannen deres. Noen får til en lang stråle, mens andre er litt svakere. Men i denne verdenen er det ikke konkuranser, alle er like, og ingen er bedre enn noen andre, for alle er unike, og dermed eksisterer det ikke konkuranser.
Jeg står og lurer litt på om det er inn i fremtiden jeg ser, men kommer til at det ikke er det. Jeg ser meg selv stå inne i en "iglo", men det er en yngre utgave av meg, og foran meg, sitter det mange barn, rundt i en sirkel. Jeg underviser de.
Det er meg, men samtidig er det ikke meg.
Her i denne verden gjør man det man har lyst til, vil man bare slappe av en dag, så er det helt i orden. Det er nuet som betyr noe, vær fullt og helt tilstede i nettopp dette øyeblikk.
De lever ikke i fremtid, eller i fortid, men i nuet, for tiden eksisterer ikke.
Å være hel med alt som er, er å oppriktig å leve med alle sine sanser her og nå.
Det er disse ordene jeg hører mens jeg står der og ser på denne verdenen.
Jeg drar så tilbake, og nå i ettertid lurer jeg på hva dette skulle bety. Kanskje var det de ordene jeg trengte å høre, for jeg har faktisk levd for mye inn i fremtiden, og derfor har jeg ikke klart å glede meg over nåtiden. Kanskje var det noe helt annet jeg skulle forstå, med denne reisen.
Det som er med slike reiser, er at alle svar kommer nødvendigvis ikke med en gang, det blir som et puslespill, en brikke her, en brikke der. Det er spennende å være i den prosessen mens man søker etter mening med livet, sannheten om alt som er. Det er som et stort eventyr.
Så jeg vil kalle livet for et puslespill inntil videre.
