Sjaman.com – Forumarkiv

I den senere tid har en merkelig følelse til stadighet dukket opp, med tanke på min planlagte tur til Peru.
Det er noe som sier meg at det er store sjanser for at jeg ikke kommer tilbake derifra...litt guffen følelse.
Likevel står jeg på mitt og skal reise når tiden kommer. Men på grunn av denne følelsen, er jeg begynt å rydde, sortere og kaste gammelt skrot og div papirer (som andre ikke trenger å finne etter meg). Hva skal nå dette bety?

Så plutselig, befinner jeg meg i en samtale med min åndelige veileder(?)...
Kira: Vet ikke om jeg skal ta denne turen p.g.a. denne ekle følelsen.
My(bruker dette navnet på veilederen): Hvorfor tror du at du har denne følelsen? Og hvorfor tror du at du rydder og kaster alt dette gamle som du ikke har bruk for?
Kira: Vet ikke, men når du spør slik, skjønner jeg jo at det har en dypere mening.
My: Prøv å tenk over hva som er hensikten med denne turen.
Kira: Jeg tenker og har forventninger, men dette blir noe nytt for meg, så jeg vet ikke riktig.
Jeg har lest beretninger av de andre som har vært der, men likevel kan jeg ikke forestille meg hva dette vil gjøre med meg.
My: Hør her. Når du reiser ,for slik blir det, tar du med deg deg og du består av mange deler. Noen av disse delene er ikke bra for deg og de skal du la bli igjen når du reiser hjem igjen. Du vil få hjelp der nede til å løse deg fra disse delene. Derfor har du denne følelsen av at du ikke kommer tilbake...det er en del av deg som ikke kommer tilbake, og den må du gi slipp på. Da først blir du hel.
Kira: Du verden, er det slik det er? Ja, da skjønner jeg jo. Men hvorfor denne trangen til å rydde og sortere i det matrielle?
My: Du prøver nå og rydde plass for ditt nye jeg som vender tilbake fra denne reisen. Du vil ha det ryddig og oversiktelig rundt deg fordi der skal ikke være noe igjen av gammel negativitet, det vil være forstyrrende for deg når du skal gå igang med dine egentlige oppgaver.
Kira: Hva er mine egentlige oppgaver?
My: Det er ikke meg gitt å fortelle deg dette. Du må ta denne turen til det stedet dere kaller Peru, og der vil det komme til deg. Ha tillit til at alt vil skje til det beste for deg.

Så har jeg plutselig ikke lenger kontakt.
Etterpå kjennes det nesten som om jeg har sittet og pratet med meg selv...
Jeg var ikke i meditasjon da dette kom til meg...

Jeg ville stolt på budskapet.

På en måte snakket du kanskje med deg Selv
som i det høyere selv.
At du har frykt, er ganske naturlig,
det å reise inn i det til nå ukjente
skaper naturligvis frykt...
Jeg tror at du vil få det herlig
God tur.
Månestråle.

Reis ta utfordringen,overvinn deg selv

Kjære Kira.

Det høres ut som du står ved et vendepunkt i livet ditt. Lytt til stemmen og intuisjonen din. Og du/My har rett; det er ikke deg, slik du er nå, som kommer tilbake 

Lykke til 

Kira:

My: Det er ikke meg gitt å fortelle deg dette. Du må ta denne turen til det stedet dere kaller Peru, og der vil det komme til deg. Ha tillit til at alt vil skje til det beste for deg.

Så har jeg plutselig ikke lenger kontakt.
Etterpå kjennes det nesten som om jeg har sittet og pratet med meg selv...
Jeg var ikke i meditasjon da dette kom til meg...

Legg alle forventninger,dritt og frykt hjemme i Norge eller send det til Moder Jord som brenner det på bålet!La deg rive med inspirasjonens dans og la det nye komme til deg på forskjellige måter. Peru er et spesielt sted for å jobbe med seg selv og jeg tror ikke du vil angre et sekund på det når du fordøyer og integrerer det senere hva som skjedde der!

Hvem det var som formidlet det du skulle gjøre - spiller ingen rolle - det var en vis sjel det der

Som de andre her så synes også jeg at du skal stole på den stemmen, uansett om den kom fra deg selv eller en veileder så er det ord fra noen med stor visdom 

Joda, jeg har full tillit til det som kom til meg og stoler på min intuisjon.
Om det var mitt eget høyere jeg, en åndelig veileder, hjelper eller what ever, har ingen betydning. En givende samtale var det uansett.
Jeg frykter intet, har bare vært litt skeptisk p.g.a. denne følelsen jeg hadde med at jeg ikke skulle vende tilbake når jeg reiser.
Nå bare gleder jeg meg.
Tusen takk for at oppmuntrende ord fra dere...begynner å bli skikkelig
glad i dere.

                Klem fra Kira!