Jeg var på en grønn slette ved en klippe . Runt meg merket jeg tilstrømmingen av folk. Jeg fornemmet at det var hjelpere, forfedre , engler og kraftdyr .
Jeg "så" ikke alle, man fornemmet at det var så mange at jeg ble helt overveldet av følelser.
De var der for min skyld.
Jeg stod plutselig på kanten av klippen. Jeg hadde på følelsen at jeg skulle kaste meg utfor, men jeg var så redd.
Jeg hørte en stemme i hodet som sa at jeg ikke skulle være redd. Den sa også jeg skulle bli kvitt sorgen før jeg kunne bli fri .
Jeg lot meg selv falle . Utfor klippen .
Plutselig fallt jeg ikke lenger , det begynte å renge . Jeg danset i regnet . Det var en fantastisk følelse .
Alle de andre begynte også å danse sammen med meg .
Denne reisen skjedde en uke før noe dramatisk skjedde i livet mitt. Jeg måtte gå gjennom en vanskelig tid .
Midt oppe i dette hjerteskjærende
- husket jeg hele tiden på alle "som var der for meg" , i den øvre verden , på min reise.
Jeg er overbevist om at det var en av de grunnene til at jeg klarte meg så bra gjennom det vanskelige.
Tenker ofte på det nå også . Vi er ikke alene .
En god tanke .
