Jeg valgt å kalle innlegget for "Når hjelpere snakker". Hvorfor, aner jeg ikke helt, men jeg fikk det bare for meg.
Kan vel være fordi en av mine hjelpere har snakket til meg her en dag, og jeg fikk lyst til å dele.
Trodde jeg hadde mistet en hovedsikring da jeg var på kjøring. Jeg visste at jeg var alene i bilen, men likevel, jeg var ikke det. Jeg fikk sånn utrolig lyst til å snu meg litt for å se i baksetet, men jeg turte ikke. Var redd for at den sterke følelsen av at en venn, som satt bak meg, skulle forsvinne.
Så.. der er jeg på kjøring. Jeg kjenner at rommet blir tett, og det blir varmt. Så tar min venn til å snakke. Inni meg! Jeg kjenner og føler ordene som blir sagt. Jeg kjenner alle nyanser i talen, og jeg kjenner smilet.
Som et lite utdrag av det som ble sagt, så vil jeg nevne at jeg overhode ikke er i tvil om at det jeg gjør, er rett. Jeg går rett, og jeg er ikke i tvil om at der jeg tråkker, der blir det spor. Jeg er veldig glad for å kunne hjelpe andre. Kan hende det er derfor jeg har jobbet med mennesker tidligere? Mennesker i ytterste nød.
Min hjelper har snakket, og det ble sagt at jeg igjen skal yte det jeg kan for dem rundt meg. Det er på tide å gå videre. Gå i større sirkler, gå i ukjente fotefar. Gå, pust, se, og gå videre. Nordlyset skal snart gløde med sin kraft igjen. Det blir bra snart...
Sikringen min er helt i orden. Den var bare overbelastet for et kort, men viktig øyeblikk. Når hjelpere snakker, så er det best å lytte. Og, det er best å følge gode råd, spesielt når de kommer derfra.
Og godt.
For da er man ikke lenger i tvil.
ja det lyser, lyser, lyser
ok såpass skjønte jeg å 
isteden for deprisjon så lo jeg så jeg skreik tåra randt det er ikke mulig skulle man tro, joda med hjelpere går alt ann 