Sjaman.com – Forumarkiv

Treet visner sakte hen
Bladene ligger samlet rundt
roten som er tørket inn

Jorden gir ikke næring
der kjærlighet er fraværende

Ei naken forvridd gren
makter så vidt tyngden
av villfuglen
som er kommet for å bli
En meningsløs søken er over

Stille sitt den der
med vingene svøpt
over hodet
Beskyttet fra inntrykk
av en grå verden

Vinden bringer med seg
en duft av roser
evig omfavnet av solens stråler

Duften smyger seg inn
lett og varlig
under vingene

Den vekker minner
Om noe kjent
Noe kjært

Vingene faller ned
Hodet strekker seg etter duften
som nå er blitt løftet opp av vinden

Kom villfugl, strekk på vingene,
ber vinden.

Så nydelig, eg blei heilt satt ut..

Så vakkert
så vart
så ømt
du forteller
Tullsjura
så godt at
håpet kom
med duften av roser
og solens stråler
så villfuglen
kan fly
igjen

Kraaa-kraaaaa-braaaaa ! !

           

 

Takk 

Nydelig skrevet!

Jeg kjente meg så alldeles igjen i dette Tullsjura. Og jeg får en del assosiasjoner mot eget liv.......

Min villfugl vil ikke la seg forføre av dufter med lovnader om evig solskinn. Et tre som krever evig solskinn er kanskje ikke levedyktig. Mitt tre må tåle også de grå dagene uten å oppleve det som fravær av kjærlighet. Trisheten og regnet som faller for villfuglen der den sitter er sann...og hva er vitsen med å kaste seg inn i nye dufter som bare ønsker seg enkelte sider av tilværelsen, som ikke tåler livets virkelige dans?

Om høsten faller bladene ildrøde....det er som om solstrålene som treet har tatt i mot, for siste gang, kommer ut i full blomst....før det igjen slippes helt...slik at nye stråler kan tas i mot når de kommer helt av seg selv, og nytt liv får bli til. Et tre som har tillitt til det vil ikke dø, det ser kjærligheten i alt som er. Det er ikke tynget av det som var fordi det glemte å elske også de grå dagene.

Og det kan være like hardt å se dette som å sitte mitt i det.......der kjærligheten er fraværende.

Takk bluestorm, og takk for dine ord ulvemor. 
Skulle ha skrevet mer, men klarer ikke helt å formulere meg så godt, når ordene mangler.

Nydeleg og rørande å følgje med på denne villfuglen på berande grein..
Slik eg ser det,er vinden god no.
Alt kan skje,kanskje kjem det jamvel grøne skot ved stomnen på eit rotnande tre?

Nydelig, vakkert og rørende. Sitter igjen med et smil om munnen og tårer i øynene.

Takk 
Alt kan skje, Final Tribe. Akkurat nå ser det ut til at vinden vil føre villfuglen bort i fra sin kjente sti, og inn på en annen fremmed sti.