Som ett fjell står
du forann meg.
Jeg har lyst å snu,
vende ryggen til
- ryggen til hva,
ville du spørre,
jeg svarer: "deg"
Ett vann som
du lot meg møte på,
på min vei
virker uoverkommelig,
der jeg står i dag.
Jeg vil fremdeles gå.
Hjerte som du lot
meg drikke av
holder meg igjen,
for jeg trenger
den ro det gav.
Jeg vet det er min redsel
for svik,
for det å bli forlatt,
som sitter i.
Derfor er det så vanskelig
å høre hva hjerte har å si.
Den eneste som svikter
er meg selv,
hvis jeg snur ryggen til å går..
:Vakkert dikt
