Sprekkdannelser
Jeg har rifter på hjernen
hvor jeg enn snur meg, ser jeg sprekker
i skyene
i gatehellene
lynet flerrer uavbrutt
i mitt avatarbilde
jeg blir kvalm
av redsel
Jeg gikk på en kunstutstilling
og så knuste speil
blinkende som bergkrystall i lys
uendelig vakkert var det
selv om det kanskje reflekterte svik
Speil speilet det som var bak
i mellomrommene mellom speilene
så jeg det som var forann
det smeltet sammen med det som tilsynelatende er
det smeltet sammen til en hel skulptur
det så jeg fordi
en venn fikk meg til å legge meg ned
på gulvet å krype rundt
på alle fire
og åpne øynene
og se og se
i stor forundring og barnlig glede
på dette forunderlige univers
av skulpturer i et hvitt rom
skinnende lysreflekser i regnbuefarger
i sveiset stål og knuste speil
I speilet, speiler jeg øynene mine
med ørsmå tynne blodårer i det hvite
jeg våkner i nattemørket gang på gang
med stadig nye bilder på netthinnen
først kom en sort sirkel med en prikk i sentrum
neste natt våknet jeg i kjærlighetsrommet
et vell av grønne puter, i all verdens grønnsjateringer
med innslag av det dypeste, varmeste rødt
og gyldent gull
og ett magisk lys
i dag; et foldet speil knust over en stang
som funklende iskrystaller glitret det knuste
Det jeg en stund har skjønt med fornuften
sank ned i hjertets dyp til slutt;
jeg vet nå at det tynne lag av is
som omslutter mitt hjerte
det er et eldgammelt skall
patinert av tidens tann
med uendelig mange krakkeleringer
fastfrosset i minnet
I speil, bakenom speil
ser jeg mine egne svik
jeg tror
jeg trenger
en teddybjørn
nå
når speilene mine
brister
i tusen knas
innenfra
av hjertekraft
to You too
