Sjaman.com – Forumarkiv

I stille ro ser jeg en dråpe
Skjelvende henger den, en side gull og en side sølv
Hjertedråpen fra Dharmakaya, buddhaenes tidløse uendelige kropp, sannhetens vesen
Den faller, treffer midt på hodet
Jeg lysner fra innsiden
Dråpens kraft er slik at den hvert hjerteslag deles i to like deler
Nektaren strømmer nedover innsiden av kroppen
I min ikke-væren fins hjertet av gull. Ingenting skjult, alt tilgitt
Snart pulserer dråpens kraft nederst i magen, og stråler så ned begge bein
”Jeg” er alle ting og ingenting. Jeg er det tidløse vesen!
Verden med all godhet og galskap er innvendig. Jeg puster medfølelse på det som kommer til syne
Ingenting foranderlig er absolutt ekte.
Kropp, sinn, tanker, følelser er forgjengelige barn av tid og rom.
Fortryllende skyggedans, begynnelsen på en løgn. Tidvis forførende, men alltid en løgn
Det Absolutte kan ikke forandres, forstås eller begrenses
Hvem søker oppvåkning når ens sanne vesen er våken bevissthet?

Du synger som en gud
men
jeg kjenner deg som en venn.

Thank you.

Is it "dråpen" which is the "Absolutte" or how were you thinking about the "Absolutte"?

Thanks again.

Peace and love.

Det er vakre ord, med en god dybde du formidler.
Takk

Vidunderlige nydelige dikt 

Jeg skrev et som ligner bittelitt i morges, som hvertfall siktet mot noe av det samme......men jeg traff ikke som du Torstein Jeg er glad for at du traff 

Æ les - går ned til havet, tynn hinne av is knase under mine steg
Mot fjellskråninga ser æ hvite halefjær og resten av havørna bare
som en Skygge før den setter seg for natten.

Æ takke og kjenne den kalde høstlufta riv i pannebrasken i det æ
fylle lungene, månen e snart over åskammen og æ rusle hjem med
salte spor av takknemmelighet nedover varme kinn.

After all maybe all there is, is consciousness  :respect:  

takk for den gode følelsen!

Det er dråpen som får hjertebegeret til å flyte over ... ;-)

Takk for go`ord, dokker e no så søt 

En flik innvendig, som kaller seg min sjels autentiske uvitenhet, krever litt nyanser   
Det er bra å vise fram sitt beste, men diktet har igrunn mange likheter
med pushup-bh`en (råmaterialet er der, vi har bare løfta det litt)

 

"torstein":



.. diktet har igrunn mange likheter
med pushup-bh`en (råmaterialet er der, vi har bare løfta det litt)

HAHHA. Tullebukk!!!

"Innlogget":

"torstein":



.. diktet har igrunn mange likheter
med pushup-bh`en (råmaterialet er der, vi har bare løfta det litt)

HAHHA. Tullebukk!!!

Enig! 

Et fortryllende dikt 

Dette minner om en healingøvelse/meditasjon som Runar Halonen bruker. Man visualiserer en dråpe vann som faller ned i havet og blir ett med havet, dråpen er du selv.
Men denne gull/sølvdråpen kommer kanskje fra lyset?

Det som er så merkelig med slike opplevelser er at når man har fått stilnet tankene og sentrert seg selv, da kommer man i kontakt med altet, den universelle kjærligheten, uten å trenge å gjøre noe mer.

Mvh Stridshjelp

"Stridshjelp":

når man har fått stilnet tankene og sentrert seg selv, da kommer man i kontakt med altet, den universelle kjærligheten, uten å trenge å gjøre noe mer.

Takk for disse ord. Så enkelt er det. Paradoksalt/utrolig nok, føles det vanskelig til tider, kanskje inntil man har verktøy og vilje til å omforme dramaet.
Ikke minst vilje (jeg undres på om ikke grunnen til vår ufrihet, er at et sted inni oss fortsatt liker det. Mangler energi. Føler seg som et offer)

Vi trenger ikke løpe rundt, oppsøke vidunderkurer og spesielle kurs eller plasser. Men vi gjør det likevel. Kanskje løper vi fra oss selv.
Samtidig skal man røre på seg, det har ingen hensikt å stå i ro, tviholde på gårdagen

Kanskje er det egoet som søker, egoet som finner, egoet som igjen blir rastløst og tar til å søke mer.
For når vi finner noe er det som regel en variant av formelen "sånn, men ikke sånn"
Nok en form for dualisme. Hvor lenge kan noe slikt vare?

Hvis vi kan holde ut, sitte oppmerksomt med oss selv, så ser vi et egoet ikke finnes, bortsett i form av kontinuerlig mental aktivitet.
Vurdering, for/mot, bra/dårlig

Velvel, jeg skal forsøke motstå fristelsen til å være flink (det er igrunn nokså flinkt bare det)
  Jeg slipper en fjert og koser meg videre i min dualisme