Madrakkas stemme
kommer fra mitt indre,
mitt indre landskap,
mitt indre savn.
Stemmen hennes tar meg dypt dypt
inn i jordas kjerne.
Stemmen er litt rusten,
som om hun bruker den sjelden.
Alle lagene med jord
stopper litt opp,
på veien innover,
innover i jordas eget
tempel.
Jeg følger med, uten vilje,
uten motstand.
Jeg bare ser, for hvem er
du, Madrakkas sjel?
Du viser meg vei
gjennom landskap,
gjennom støy..
Du lar meg drikke av ett
underjordisk hav,
uten salt, uten sår..
Det slår meg,
dette er mitt eget
Saivo vann.
Rundt meg vokser det en
grotte fram.
Jeg møter mine
sjeler, og mine frender
på denne vei.
Madrakka lar meg se,
lar meg nyte
dette øyeblikk,
som har så mye
fred.
Jeg føler meg liten,
i den ukjente grotte,
jeg føler meg stor som har
denne evnen til å se.
Madrakkas stemme henter
meg opp igjen,
det er på tide
å gå tilbake til
veien som tar meg
lengre og lengre inn
i Madrakkas eget univers...
