Sjaman.com – Forumarkiv

Selungen
like sort som himmelen
og dryppende våt

lå på en stor stein
mens bølger fra havet
drønnet tungt i bakgrunnen

Den så på meg
Søkende og lengtende
Var nær i blikket

Øynene mine søkte
tilflukt i himmelen
Blunket til stjernene
gjennom et slør av tårer
Danset virvlende
rundt med nordlyset

Da øynene mine landet
på steinen igjen
var selungen borte

Jeg krabbet bort til steinen
La armene rundt
og hvilte kinnet mot den
Fortsatt var det varmt
der selungen hadde ligget.

Jeg svarer her

"Tullsjura":

gjennom et slør av tårer

for jeg ble umiddelbart grepet av dine ord

mmmmmmmm
ja

kjenner varmen
å såret
i deg

"Tullsjura":

Jeg krabbet bort til steinen
La armene rundt
og hvilte kinnet mot den
Fortsatt var det varmt
der selungen hadde ligget.

Som en dønning etter at havet tok med seg øyeblikket..
Den som er vâr og åpen, vil alltid kunne fange etterdønningen,
selv om det store øyeblikket forsvant..

Slik leser jeg diktet ditt.. og det gir meg mye.. takk

Du beskriver det godt, Liljee.

Nydelig gjort, Tullsjura. Melankonsk stemning. Jeg kan se for meg kvinnen som omfavner steinen. Likte veldig godt strofen  "var nær i blikket".

Du er som ein natur fotograf
med dine ord.

Ja,dette var rørande vakkert. Og heilt tydeleg, tvers i gjennom.

Det som gjer meg uroleg og melankolsk,er avstanden mellom objektet og betraktaren.
Eller ligg den eigentleg i meg?..............

I går var det faktisk noen som ringte til meg fra en helt annen kant av landet og fortalte om et betagende syn av en selunge på et skjær.. Utrolig.
Jeg likte dette diktet kjempegodt.
Og forresten har jeg sel som kraftdyr.

Nydelig
Blei heilt rørt..

     

Tusen takk alle sammen 

"Final Tribe":


Det som gjer meg uroleg og melankolsk,er avstanden mellom objektet og betraktaren.
Eller ligg den eigentleg i meg?..............

Neida, du kan ha rett i det.